hits

Type 3 diabetes - den tøffeste av dem alle - hvor føling får mer enn en betydning

Jeg angrer, jeg angrer på at jeg er har vært en av de som ikke har brukt tid til å forklare hvor vanskelig type 1 diabetes kan være. Jeg angrer på at jeg har vært en av de som har fått denne sykdommen til å virke som en enkel tur i parken. Det var bare å måle og sette insulin, og jeg brukte ikke 5 minutter på å fortelle andre om symptomer de skulle se etter om jeg var høy eller lav, ei heller hva de skulle gjøre. Jeg jobbet masse, trente og gjorde som alle andre alt var så enkelt, jeg delte ikke kampen med noen. "Jeg klarer selv" "ÅÅÅhh herlighet det skjer da ingenting" "Det går BRA"

Så hvorfor gikk jeg da i knestående da sønnen min fikk diabetes for 5 år siden? Det var jo så enkelt? Verden raste sammen og jeg gikk inn i en bunnløs sorg. Alle rundt meg sa dette fikser dere fint, dette kan jo du. Plutselig var jeg type 3, det er det vi pårørende til en med type 1 blir kalt, og det er ingen tvil om at det er den tøffeste typen. Så klart jeg hadde en fordel som hadde sykdommen selv. Det er bare det at det er bare en ting som er sikkert med type 1 diabetes og det er at det er INGEN som er like. 

Det sies at diabetes type 1 i liten grad er arvelig likevel satt jeg med skyldfølelsen, dette har han fått av meg. Dersom man har en mor, far, søster eller bror med type 1-diabetes, er ens egen livstidsrisiko for sykdommen mellom 5 og 10 prosent, og muligheten for å få det er jo ikke høy i utgangspunktet. Hva den arvelige defekten består i, er ukjent. Jeg har tenkt over at alle jeg kommer i kontakt med kjenner/vet om en med diabetes type 1, er ikke det litt rart; da "vi" faktisk bare er rundt 28.000 i Norge med diagnosen. Så da jeg gikk gravid og var innom tanken på at han kunne få diabetes tenkte jeg alltid; Så uflaks har han ikke, det er jo bare meg som har dia 1 i min familie, da er det mer sannsynlig at han vinner i lotto. Prosentregning er tydeligvis ikke min sterke side... 

Da sønnen min fikk diabetes bestemte jeg meg for at han skulle få lære seg at han kunne gjøre alt han ville og at diabetesen ikke skulle være en hindring. Jeg har veiledet men ikke hengt over han, han har fått styre mye selv. Jeg har tatt han med på alt som kunne gitt utfordringer i forhold til diabetesen. Vært høyt og lavt...  

Det er når jeg ikke er der jeg sliter, redselen er der alltid. redselen for at noe skal skje når jeg ikke er der, han er ikke så glad i å fortelle andre (han ligner nok litt for mye på mamma'n sin) at han har diabetes, det kommer ikke naturlig. Det er så mange som sier at det kunne vært mye verre sykdom han kunne fått, og ja det er sant, men jeg føler ikke at vi er heldige som "bare" har diabetes. Det er en 24 timer jobb, den eneste sykdommen hvor pasienten selv drifter ett organ. Diabetes er en sykdom som man kan dø av, men det er ikke sikkert, men uten insulin overlever man ikke. Diabetes er en sykdom som kan gi mange senskader, alvorlige skader, om man ikke passer på blodsukkeret eller rett og slett bare har uflaks. Blodsukkeret styres av alt; følelser, mat, hormoner, andre sykdommer, aktivitet og MYE mer.....

Hver morgen, når han har fri og kan sove lenge, sjekker jeg at han puster, det har blitt en vane. Hver dag spør jeg om han har målt, hver gang han er ute så sender jeg en melding; Hvordan går det? Tar det for lang tid før han svarer blir jeg engstelig. Han synes jeg er litt kokko og han har sikkert rett. Vi prøver og vi feiler og vi kommer oss frem..

Sønnen min er nå 17 år og jeg forsøker å få han til å forstå at hvert eneste mas betyr, Jeg elsker deg. Jeg forsøker å få han til å forstå at de få reglene han har er for hans fremtid. Jeg forsøker å få han til å forstå at det er stor forskjell på å bry seg og bry seg om.....og jeg føler at jeg innimellom når frem...og det er vel ikke så verst!!

Dia er ikke for pingler, uansett type!! - husk det alle som har type 1 - når maset blir litt intenst, fra de rundt deg!!

 

Til verdens beste sønn!!

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kranglet om at du må rydde rommet ditt.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi kranglet om at du kom for sent hjem.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi kranglet om at du ikke satt skoene i skohylla.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi kranglet om at du ikke hjalp til hjemme.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi kranglet om at du ikke gjorde lekser.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kranglet om alt annet.....

Om alt annet som en ungdom gjør eller ikke gjør....alt annet en diabetesen....den ene tingen du ikke kan noe for....jeg er så lei meg men jeg må lære deg...jeg må...fordi jeg elsker deg

Klem fra mamma'n din 

Dia er ikke for pingler kan du følge på Facebook https://www.facebook.com/diaerikkeforpingler/ 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

8 kommentarer

Ninni

30.11.2015 kl.17:20

Utrolig bra skrevet. Godt å få bekreftelse på at det å ha diabetes 3 er heller ikke for pingler.

Svanhild Posti

01.12.2015 kl.13:25

Et hjertesukk og en refleksjon som jeg av hele mitt morshjerte og hele min dia-erfaringsbakgrunn kan slutte meg til.Slik oppleves det. En befrielse at du har satt ord på hvordan hverdagen er ,24/7. Noen av oss er i ei tvangstrøye: Ikke sutre, ikke klage, ikke spre negative vibber om tilstandens krevende hverdagsliv. Men ALVORET som ligger i oss diabetes 3 foreldre nesten hvert minutt av dagen har sin pris i en eller annen form, og jeg er takknemlig for at du har satt ord på dette på din måte, men gjenkjennbart for meg iallefall. Takk igjen til deg for en betydningsfull refleksjon. Jeg vil bruke den aktivt i ulike fora der jeg deltar.

Kathrine

01.12.2015 kl.16:26

Svanhild Posti: Tusen takk, det varmet <3

Kathrine

01.12.2015 kl.16:27

Ninni: Tusen takk!!

Dextrose

02.12.2015 kl.19:12

Har sønnen din hatt diabetes veldig lenge?

Kathrine

02.12.2015 kl.21:33

Dextrose: 5år

Siri

15.04.2016 kl.20:02

Har diabetes type 3x2, mann og sønn. Sønnen min er 10 år og ble diagnostisert i august i år. Veldig godt å lese bloggen din og vite at det finnes noen som vet hva dette innebærer. Litt rart at det hjelper, men fint å vite at man ikke er alene om bekymringene. Når det er sagt går det veldig bra med oss og vi har stort sett gode dager. Heier på deg, sønnen din og bloggen din!!

Kathrine

16.04.2016 kl.16:55

Siri: Hei du! Tusen takk...det er godt å vite at man ikke er alene det er helt sikkert, heier på dere også. Jeg er medlem av en gruppe på facebook for foreldre med dia barn om du ønsker å bli medlem der så si i fra så fikser jeg det for deg (om du ikke alt er medlem da) Jeg heier tilbake på dere alle sammen <3 Takk for at du leser!

Skriv en ny kommentar

Kathrine

Kathrine

47, Enebakk

147cm lav med diabetes type 1. Liten og søt for bestandig! Noen fordeler skal man ha. Jeg har hatt diabetes type 1 siden 1996, og har en sønn som har hatt diagnosen siden 2010. I denne bloggen håper jeg at jeg kan gi litt glede og humor rundt det å ha diabetes, og samtidig komme med tips, erfaringer og tanker.

Kategorier

Arkiv