Fem triks til å drepe en samtale du ikke ønsker!

Jeg stakk innom et familiemedlem i dag. Koselig dame på 80 som har kjent meg bestandig. Hun kjenner godt til min diabetes type 1 og man har jo forsøkt å forklare så godt man kan. Hun ble som vanlig helt forstyrret, hun hadde jo ingenting i huset uten sukker. Jeg trekker pusten dypt og svarer, det går bra jeg har med meg insulin vettu og holder opp pumpa. "Ja du driver med det greiene der enda?" .....Altså alternativet er å dø, tenker jeg...men svarer "jada, jeg gjør det". Hadde hun ikke vært verden søteste dame hadde jeg tatt frem noen av mine triks for å drepe samtalen. Disse triksene tar jeg bare frem når jeg forstår at de som snakker om diabetes har helt feil informasjon, når de ikke tar til seg informasjon, når det gjentar seg gang på gang og jeg er dritt lei.

Vi med type 1 diabetes havner ofte midt i samtalen i familiesammenkomster. Foreldrene dine kjenner sikkert til diabetes, men din halvgamle onkel Ulf kan absolutt ingenting, selv om han tror det selv, og han er trolig bevæpnet med et avisutklipp om den nyeste grapefrukt dietten. I tillegg har du din lille niese som ønsker å se hvor mange kule spill det er på sensoren din. Så har du gamle tante Bitten som har laget noe av det tørreste jævligste "sukkersyke kakene" du kan tenke deg. Du kan også være rimelig sikker på å bli spurt om hvorfor du spiser ditt og datt, og om du er så uheldig at du har noen sykdommer i tillegg til diabetesen så er det helt sikkert fordi du ikke er flink og at de har sett at du har spist sjokolade. Tante "spis deg frisk" er sikkert i samme selskap, hun som tror det er pga gluten og tarmen at du har diabetes type 1, det er jo sikkert din egen feil. Vennen til din mor har forresten lest at det er ikke sunt å drikke light så hun foreslår vann, til de "fantastiske" kakene..

Du kan velge å svare på spørsmålene så godt du kan, eller du kan velge å "viderekoble" samtalen. Hvis du velger det siste strategien, kan jeg tilby disse fem praktiske tips for å avspore et kjent avhør ved middagsbordet:

1) Gi for mye detaljer. Gi rikelig med detaljer av blodsukkernivået i løpet av den siste uken. Gi en nøye beskrivelse over basaldosen/langtids/basal/korttids. Gi nøyaktige beskrivelse over endring av behov for insulin i forhold til natt, dag, temperatur, med aktivitet og uten. Beskriv nøye ALLE faktorer som påvirker blodsukkeret. Fortsett å snakke til det er en pinlig stillhet.

2) Når det er stille nok, spor over til noe mer irriterende å diskutere jeg foreslår politikk. Det er bare å koble diabetes og helsepolitikk til et politisk parti, da blir det liv.

3) Sett de helt ut av spill! Personer med diabetes er mer komfortabel med nåler og blod enn gjennomsnittsbefolkningen. Mål blodsukkeret ved bordet. Kvinner kan knytte diskusjonen av blodsukkernivået ved menstruasjonssykluser. Menn kan jo snakke litt om muligheten for "trøbbel i tårnet. Er ikke det nok, så ta frem litt informasjon om hvor godt sopp trives i underlivet når man har sukker i urinen. Jeg lover...samtalen vil dø.

4) Finn opp et kompliserte medisinske ord. Forklar med masse tull. Se om de da gir seg, med litt flaks så forstår de at du ikke gidder mer og begynner å le. Om du ikke finner på noen ord kan du jo bruke faktiske ord som basal, bolus, Hba1c, hyperglykemi, ketoacidose, syreforgiftning også videre (dette kan dere)...kast ordene rundt og lag litt drama rundt de.

5) Svar alle spørsmål med: Jasså det visste jeg ikke, så klok du er eller du burde vært lege du. Du kan også svare med ett spørsmål: "Hvilken forskningsrapport er det fra, kan du sende meg den på mail?"

Jeg vet at ingen av disse strategiene vil bidra til å spre informasjon om diabetes, men noen ganger er det mer enn nok å komme seg gjennom en (familie)sammenkomst uten for stort magesår, med vettet i behold og et smil rundt munnen. Jeg gjør aldri dette om det ikke har gjentatt seg mange ganger, og jeg har forklart og ingen hører. Det finnes grenser for tålmodighet og selvkontroll....

Dia er ikke for pingler - og diabetes er ikke alltid som du tror: http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1476758234_18102016.html

 

 

Bildet er laget av Julie Narum på Raufoss Gård



#helse #diabetes #type1 #diaerikkeforpingler #familie #humor #hverdag #littlei

Høy pult og tenna på rattet!

Jeg sier bestandig at det meste kan fikses med humor. Jeg sier selvsagt ikke at man kan bli kvitt helseplager med humor men det hjelper ikke å sette seg i kjelleren og skru av lyset, men det lov til å gå i kjelleren det er lov å se litt mørkt på det. Nå snakker jeg kun om fysiske plager ikke psykiske plager for der er jeg i følge sikre kilder helt blåst. Jeg har Biopolare lidelser i familien og selv om jeg har forsøkt å forstå så har jeg ikke klart det spesielt godt. 

Så som jeg skrev så har jeg nå rast ned i kjelleren mot min vilje og har store problemer med å finne ut hvordan jeg skal klare å komme meg opp igjen. Det at to frozen shoulders og diverse andre smerter, klarte å kaste meg ned i mørket gjør meg frustrert. Jeg har tre andre kroniske sykdommer, som jeg har og takler hver dag, det er ikke enkelt men det går på et vis. Jeg tror at det at det hele tiden kommer noe nytt setter meg ut av spill, mest fordi jeg ikke klarer å finne en løsning. Jeg pleier jo alltid å finne en løsning. Etter at jeg fikk pacemaker, og høyre skulder hadde begynt å bli litt mindre smertefull, hadde jeg gledet meg til å ta fatt på ett nytt kapittel med litt mindre smerter enn jeg har hatt de siste årene også smeller det igjen. Jeg føler meg frustrert, sint og lei. Jeg blir invitert bort og jeg avlyser. Det kan være for at jeg ikke har sovet, har mer smerter enn normalt eller at jeg rett og slett ikke orker å gjøre meg i stand. Jeg er livredd for å miste mine venner rett og slett for at jeg ikke bidrar i vennskapet. Jeg er rett og slett redd for at kroppen skal vinne over alt hodet har lyst til..

Man gjør jo det man må gjøre, man går til legen, fysioterapeut (for resten av kroppen), MR og strømtest av nerver og muskler....eller det vil si man bestiller timer og sender henvisninger, også får man brev i posten om at man kommer inn om tre eller seks måneder. Så må man mase etter tre og seks måneder, om man gidder da, for man vet man har og det er ikke så fryktelig mye man kan gjøre når man får diagnosen, men løsning får man ikke. Frozen Shoulder skal i følge spesialister bare holdes i ro, man skal ikke trene og man skal ikke behandle. Dette og de andre smertene (som dessverre er kroniske) gjør at jeg går rett i kjelleren. Jeg ser ikke lyst på å holde meg i ro.

Jeg gikk og testet meg for depresjon, bipolare lidelser er visst arvelig (har bare hørt det, vet ikke om det stemmer og jeg gidder ikke å Google). Legen som utførte testen har 30 års erfaring og var en svært hyggelig mann. Jeg tok en del tester hos han og skulle og ta noen tester hjemme. Jeg var spent, for jeg var sikker på at jeg skulle få beskjed om at jeg led av en eller annen mental lidelse. Alt for mange med diabetes type 1 sliter med psyken av forskjellig grunner og det er ikke til å stikke under en stol at: "Tre ganger så mange diabetikere har mentale helseproblemer sammenlignet med befolkningen ellers". 

Så kom endelig dagen da jeg skulle få "dommen". Jeg kom inn til legen og han var svær alvorlig og jeg ble engstelig der jeg satt. Så sa han noe jeg aldri kom til å glemme: " Du er den minst deprimerte personen jeg noen gang har testet, det finnes ikke et snev av bioolarer lidelser". Det å være deprimert og ha angst er IKKE det samme som å være lei, frustrert,sint og ha vondt. Du er lei og du har vondt. Jepp tenkte jeg Jeg er lei ....kan du fikse det? Finnes det en resept for det? 

Det han sa har jeg også fått høre siden av andre: "Man må akseptere situasjonen". Jada jada....akseptere...gang på gang på gang på gang. Hver eneste gang jeg tror jeg ser et lys i tunnelen så er det bare en dust med lommelykt som sier at jeg har gått feil vei. 

MEN jeg har humor sant.....så nå er det bare å omstille hjerne på alt det morsomme man kan ha med at man er 1.48 og snart ikke kan løfte armene høyere enn skulderhøyde. Det blir jo et festlig syn når man skal hente posten, med tenna. Handle kun varer fra de tre nederste hyllene i butikken og ikke minst forsøke å holde styr på sveisen når man må stå med hue ned for å få gredd seg. Hvordan man løser do besøk er jo også ganske festlig, og er et umulig bilde å beskrive. Det er jo til å le seg i hjel av. Rett og slett. Nå blir jeg vel damen med krakken....

Jeg snakket meg faktisk inn på en time for fysioterapi for å få hjelp med den armen som er "bra" men ikke har bevegelse, da jeg sa jeg måtte få time før jeg måtte styre med panna. Så i morgen blir det time på meg.

Jeg vurderte psykolog, men både min far og min fastlege var enig i at psykologer har problemer nok (med seg selv) om de ikke skal hanskes med meg også. Som min far sa...det prøvde vi da du hadde vondt i skuldrene som 11 åring. Det var den gang da veldig populært med psykolog på skoler og siden jeg var pitte liten så regnet de med at jeg pga mobbing fikk smerter i skuldrene, og at det ville hjelpe å ha noen å snakke med. Det var ingen som tenkte på at jeg ikke rakk opp til pulten og satt med skuldrene oppunder øra, og bar en sekk som veide mer enn meg selv. Det gikk ikke så lang tid før jeg 11 år gammel sa høyt og tydelig at om jeg måtte fortsette hos psykolog så sluttet jeg på skolen. Min mor kom på skolen og mysteriet "høy pult" ble oppdaget. Den gang som nå hadde jeg vondt, i kroppen. 

Likevel skal jeg ikke si det ikke sliter på psyken, det å ikke være jobb, ikke være sosial, ikke klare det man ønsker......det å se livet raser forbi uten at man klarer å henge med. Det er tungt, veldig tungt. Så får vi se da om jeg finner balansen. Se om jeg klarer å akseptere og se om jeg kommer meg HELT opp av kjelleren enda en gang. Jeg tror jeg klarer det, jeg liker ikke å tape og jeg liker ikke å gi opp. 

 

Dia er ikk for pingler  - opp skal jeg koste hva det koste vil....om litt....!! 

 

Bildet er laget av Julie Narum på Raufoss Gård

 



#helse #diabetes #kroniskelidelser #diaerikkeforpingler #gastroparese #lei #frustrert 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag er det 95 år siden insulinet ble tatt i bruk. Evig takknemlig!

I dag for 95 år siden ble 14-årige Leonard Thompson det første menneske i verden som tok i bruk insulin, insulinet ble oppdaget året før av Frederick Banting og hans kollegaer. Første forsøk den 11 januar 1922 ble mislykket. 12 dager senere, 23 januar, gjorde de ett nytt forsøk som virket da James Collip klarte å rense insulinet. Leonard var dager fra å dø da hans far sa ja til forsøket, en desperat handling, en siste mulighet, og han kom seg mirakuløst raskt. Innen et døgn forbedret hans helse seg . På bildet til venstre veier han ca 30 kg og til høyre, ca to måneder etter bruk med insulin, ca 55 kg. I februar 1922 utvidet de forsøkene med insulin på seks pasienter, alle med samme fremgang.

Leonard Thompson hadde trolig hatt type 1 diabetes i tre år. Den eneste behandlingen som var tilgjengelig før insulinet var ulike typer av ekstremt strenge "sultdietter", som ikke gjorde annet enn å usette døden en liten stund. Type 1 diabetes var en dødsdom innen insulinet ble oppdaget. At noen få kunne overleve en liten stund var avhengig av at diagnosen, type 1 diabetes, ble stilt tidlig, da noen har en restproduksjon av insulin. Ved restproduksjon av insulin, ved type 1 diabetes, finnes det noen få insulinproduserende betaceller igjen, antall celler varierer fra pasient til pasient, disse kan man ikke redde. Autoimmuniteten kan man ikke forhindre, eller stoppe. Hadde en person innen 1922 en mikroskopisk insulinproduksjon igjen ville personen likevel ikke overleve men dø innen kort tid.

Banting med kollegaer solgte patenten til universitetet i Toronto for en dollar hver. Det sies at Banting skal ha sagt; "insulin does not belong to me, it belongs to the world". De ønsket at insulin raskt skulle bli kjent i hele verden og ikke stoppes av at noen ønsket å tjene mest mulig penger. Det ble mulig allerede det første året med hjelp og en samarbeidavtale med det amerikanske
legemiddelgiganten Eli Lilly. I 1923 fantes insulin i store deler av verden.

Globalt er (usikkert tall) ca 80 millioner personer med diabetes idag avhengig av insulin. Banting og kollegaer har reddet livet på et ukjent antall millioner mennesker.

Uten insulin dør vi med type 1 diabetes. 

 

Tekst oversatt fra https://www.facebook.com/diabethics/?fref=ts med tillatelse av Hans Jönnson

 



Mer informasjon og historie kan leses her https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK1671/

#diabetes #diaerikkeforpingler #insulin #historie #evig #takknemlig #type1 

 

Flink pike

Operasjon? Nå igjen? Hva er det denne gangen da? Det er jo så kort tid siden sist.

  • Øynene.

Å ja, øynene denne gangen. Det var vel hjertet sist? Ja, ja.. Det var vel ikke annet å vente? Du har jo ikke vært så flink med diabetesen din. 

Hva sier man egentlig til slikt? Hvem er du til å dømme? Hva vet du om mitt liv, mine valg? Vet du om det er et valg, eller går du bare utfra at jeg ikke er "flink?"

Sinne, fortvilelse og skam følelser jeg er alt for godt kjent med. Hvor går min grense for hvor mange ganger jeg kan tåle å høre dette? For du er langt fra den eneste som "vet" hvor dårlig jeg har håndtert sykdommen min. Bygdedyret har gassa seg i denne skammen i flere tiår allerede.

Pappa står på kjøkkenet. Han holder rundt meg- prøver å trøste. Det gusjegule 70-talsgulvet griner mot meg. Han sier; "Vi skal klare dette sammen!"

Jeg sier ingenting. Ikke da, ikke siden.

Legen holder ikke rundt meg. Ikke mye trøst å få heller. Saklig og kaldt kommer det:

Du må ta sprøyter hver dag.

Du må måle blodsukkeret ditt.

Du må ikke røyke.

Du må leve regelmessig.

Du må velge et yrke som er forutsigbart. (Yrke? Hallo, jeg er ikke ferdig med ungdomsskolen!)

Du må ikke drikke alkohol.

Du må bruke fornuftige sko. (hva er dette for en idiot? Jeg er 15!)

Du må..

Du må!

Du

MÅ!

 

Ordene forsvant i en tåke av krav. Jeg satt ytterst på stolen og ville bare løpe derfra. Hva slags sykdom er dette? Så kom trusselen "Dersom du ikke gjør dette vil du få senkomplikasjoner!"

Bildene jeg fikk se av koldbrann i sår, amputerte tær, blinde øyne og hjerteoperasjoner kunne nok skremme fanden på flatmark. Ung og full av selvtillit ble jeg ikke så redd; Dette skulle jeg vel klare? Dette skulle ikke skje med meg. Ha! Bare glem det!

 

Så i en setning klarte legen å drepe all selvtillit hos tenåringen han hadde foran seg: "Du veier for mye. For å få en optimal behandling av diabetesen din, og for å ikke måtte tilføre kroppen din for mye insulin, må du ta av minst 10 kilo."

 

Det var da jeg skulle sagt noe. Det var her jeg skulle protestert, skulle grått, slått, gått..

Hva som helst, bare noe... 

Men, jeg bare nikket.

Jeg sa ingenting.

Jeg fikk en liste over "lovlige" matvarer, og en oppramsing av hvor mange gram jeg skulle spise til hvert måltid. Jeg husker hele listen på 4 sider; Hver lørdag kunne jeg få bytte ut en brødskive på 30 gram med 25 gram potetgull. Jeg kunne spise 12 grønne druer, men bare 8 av de blå. 10 gram leverpostei på skiva. Jeg fant fort ut at det var lurere å velge knekkebrød, ei brødskive var det samme som 3 knekkebrød. "Avmagringskost" var tittelen på heftet og framsiden var gul. Jeg hater gule ting.

Resultatet av avmagringen lot vente på seg.

Den frosne sjokoladekaken til mor var der aldri når hun skulle ta den opp av frysen, ikke bollene heller. Småpenger forsvant hjemmefra- de kjente meg godt på bensinstasjonen.

Helsesøster ble koplet inn. Tvangsveiing hver uke. Skammen var stor, hvorfor klarte jeg ikke dette? Utallige legebesøk, sykehusinnleggelser og krangler hjemme. Blodsukkerkontrollen kom i andre rekke, vekten var det viktige.

Løsningen kom snikende, og jeg aner ikke hvordan jeg fant det ut. Enkelt sagt var løsningen å ikke ta insulinsprøytene mine. Om en diabetiker mangler insulin, bryter kroppen ned fett. De første årene var ikke effekten så stor fordi kroppen min produserte fremdeles små mengder insulin. Men, vekten gikk ned.

Jeg balanserte på en knivsegg av underdosering og faren for syreforgifting. Legebesøkene var mange, og det samme ble sagt: "Du må få kontroll med blodsukkeret ditt, det er farlig høyt. Fint at du holder vekten!"

Jeg sa ingenting..

I studietiden tok det helt av, kiloene forsvant. Jeg var så tynn og jeg følte meg dritlekker! Selv tights satt løst rundt lårene mine. Ting gikk på skinner; gode karakterer på lærerskolen, aktiv som representant i høgskolestyret og aktiv i politikken. Jeg ga villig vekk av meg selv. Vis meg at jeg er verd noe!

Jeg gikk selv og fikk time hos en psykolog. Jeg visste jo galskapen i det jeg gjorde; man dør av å ikke behandle diabetes med rett dose insulin! Bildene av senskadene var brent inn i hjernen min. De flimret for øynene mine, men det var en film jeg viftet vekk. Vi kom aldri nær kjernen, psykologen og jeg. Vi snakket og snakket, men aldri om de rette tingene.

Jeg sa ingenting av betydning.

Så fant jeg kjærligheten, den store. Vi ble gravid! Jeg var flink. For første gang på 16 år var jeg en flink diabetiker. Lykken var stor da gutten ble født. Nå måtte jeg vel klare det? Nå, når jeg hadde fått den største lykken i livet? Jeg hadde jo ansvar for noen andre enn meg selv. Klart jeg skulle få det til!

Klærne passet meg ikke. Før jeg visste ordet av det, og uten at jeg hadde tatt et valg, uten å tenke en eneste tanke, var jeg tilbake i gammel rutine. Ikke like tøylesløst som før, men på god vei utfor stupet. Jeg gjemte meg for kjærligheten. Tok gutten med meg og reiste.

Jeg var på vei en stund. Ikke syk, men heller ikke frisk. Hva skulle til for at jeg skulle få det godt med meg selv? Hvor skulle jeg finne min verdi?

En erkjennelse jeg fant er at lykke for meg er å få se gutten min vokse opp til å bli et selvstendig menneske med et godt liv. Det er det jeg holder fast ved nå. Det er blitt mitt mantra for ikke å havne i spiseforstyrrelsens klør igjen. De risper i meg hver gang jeg ser meg i speilet, de graver i meg hver gang noen spør "skal du spise det da?" og arrene forsvinner aldri.

Om jeg lykkes i min kamp vet jeg ikke. Skadene jeg har påført meg selv er store og ubotelige. Ordene mennesker hvisker bak meg "Du har nå ikke vært så flink", er vonde.

Og jeg sier ingenting.

Det vokser i meg en følelse av at det er det inni meg jeg må vise verden, ikke det ytre. Spiren er ung, og jeg gremmes hver gang jeg ser kroppen min i et speil, men jeg blir ikke stående foran speilet lenger. Kanskje du kan tenke deg om neste gang du forteller noen at de ikke er flink?

For neste gang tror jeg at jeg er blitt sterk nok til å si ifra!

 

 

Dia er ikke for pingler - tekst er skrevet av Mona Vabø en dame jeg har stor respekt for. Jeg er stolt og ydmyk over at jeg får dele hennes historie. 

 

Bildet er laget av Julie Narum på Raufoss Gård



 

#helse #spiseforstyrrelser #senskader #diabetes #blogg #diaerikkeforpingler #diettneitakk #kronisksyk 

Når sjefen aldri er fornøyd - er det vanskelig å gjøre en god jobb!

Det finnes to måter å finne ut hva blodsukker nivået er når du har diabetes (både type 1 og type 2). Det mest vanlige er blodsukkerapparat som kom på 80-tallet engang. Den andre måten er sensor (cgm eller en fgm). Et blodsukkerapparat gir deg svar på hva du har i blodsukker akkurat der og da, hverken mer eller mindre. En sensor forteller deg hvor blodsukkeret er på vei (hva man kan forvente at det blir), og den forteller hvor blodsukkeret har vært. Helt fantastisk men sant, du kan se grafer over blodsukkeret ditt på en skjerm (kort og enkelt forklart)

Mange tror at vi som har sensor ikke gidder å måle, mange tror at vi som har sensor er ekstra hardt rammet av diabetes. Det er ikke noe som heter ekstra hardt rammet, kroppen til en med type 1 diabetes produserer ikke insulin...punktum. Ofte handler det om at uansett hva man gjør så er det ikke nok. Blodsukkeret styres av en bøtte med faktorer som man ikke alltid har kontroll på og da er det den eneste måten man kan ha kontroll på blodsukkeret faktisk å se det. 

En av mine (diabetes) venninner fikk hjelp av en psykolog. Fra å være lei, sliten og frustrert over å ikke få det til. Til å forstå hvorfor, hun forteller hvordan hun klarte å snu det å være missfornøyd med seg selv til å være STOLT over jobben hun gjorde...Inger Marie fikk hjelp som jeg av hele mitt hjerte skulle ønske flere med diabetes kunne få.

Etter mange år med diabetes hadde hun gitt litt opp, hun var rett og slett lei av å alltid se dårlig blodsukker, enten for høyt eller for lavt... Så hun tok alt fra 0 til 10 blodsukkermålinger. Det spilte jo ingen rolle likevel....blodsukkeret ga ingen mening lenger. 

Psykologen hennes, sa noe til henne, som gjorde at hun endte med å gi seg selv en god klapp på skulderen og si "Fy faen du har vært flink og tålmodig", i stede for å være frustrert og lei.

Psykologen sammenlignet blodsukkeret hennes med en arbeidstaker på jobb.

Tenk deg at du går på jobb, hver dag går du til sjefen for å få evaluering av arbeidet ditt.

Første dag får du beskjed om at sjefen ikke er fornøyd med resultatet av ditt arbeid, og han ber deg om å gjøre endringer.

Neste dag følger du sjefens råd, men allikevel er ikke sjefen fornøyd, du kan gjøre det bedre.

Og slik forsetter arbeidsdagene, du gjør ditt beste, men du klarer aldri å tilfredsstille sjefens krav, dag inn og ut med kjeft fra sjefen om dårlige resultater.

Hvor lenge hadde du giddet jobbet på en slik arbeidsplass? 
Det hadde ikke vært lenge hvis det gjaldt en arbeidsplass.

Blodsukkerapparatet er sjefen, aldri fornøyd, aldri gode resultater. 

Selvfølgelig hadde hun gode blodsukker, men hun så de ikke, ikke ofte nok til å være fornøyd med det ihvertfall.
Hun prøvde å gjøre endringer etter hva hun så på blodsukkerapparatet, men hun klarte ikke å tilfredsstille blodsukkerets målingene sitt krav...

Hun holdt ut i over 30 år, herregud så tålmodig, klapp på skulderen for de blodsukkermålingene hun har tatt, full forståelse for de hun har latt være.

Inger Marie har byttet sjef, blodsukkermåleren fikk avskjed på grått papir og sensoren har tatt over jobben 

Sensoren gav henne sjansen til å se de gode verdiene i mellom de dårlige resultatene, med skryt, motivasjon og kunnskap er det lettere å være ansatt.
Lettere å være fornøyd med "arbeidsdagen" når enn får "skryt" fra sjefen. Det er tross alt en 24/7 jobb å ha diabetes da er det greit å ha en sjef som er litt fornøyd innimellom....

Dia er ikke for pingler - og det er Inger Marie et veldig godt eksempel på, takk vennen for at du vil dele!

 

Bildet er laget av Julie Narum på Raufoss Gård.


#diabetes #hverdag #psyke #sensor #libre #diaerikkeforpingler
 

 

 

 

 

Førstehjelp ved føling - vet du hva du skal gjøre for å hjelpe en med diabetes?

En av de vanligste sykdommene vi har i Norge i dag er diabetes. Diabetes deles stort sett inn i to typer, type 1 og type 2. 

Rundt 200.000 har diabetes type 2 og 28.000 har diabetes type 1 i Norge. Det utgjør i overkant av 4 % av befolkningen.

Ved type 1 diabetes produserer kroppen ingen egen insulin og man må tilføre insulin selv.

Type 2 diabetes skyldes dels nedsatt insulinproduksjon, dels at insulinet virker for dårlig. Type 2 diabetes kan enten behandles med kost for å minske insulinbehovet, eller med tabletter som øker insulinfølsomheten eller gjennom å tilføre insulin med sprøyter/injeksjoner. Ofte en kombinasjon av alle tre.

Uten insulin kan kroppens celler ikke ta til seg energi og derfor får en diabetiker høyt blodsukker og man må tilføre insulin selv. De fleste som har insulinbehandlet diabetes (uansett type) rammes av føling, det vil si at blodsukkeret blir for lavt. Det kan føre til en livsfarlig tilstand om man ikke får opp blodsukkeret.

Hvordan kan man se at noen får lavt blodsukker og får føling? (Når man går ut i fra at man vet at personen har diabetes) Det kan være vanskelig å se tidlige tegn til at blodsukkeret begynner å bli lavt, alle diabetikere har ikke samme tegn, men lever du sammen med en (eller flere) som har diabetes kommer du sikkert att merke at personen ofte reagerer på nesten samme måte når han/hun får lavt blodsukker. -Trøtthet/sløvhet er et vanlig tegn. Utilpass, konsentrasjonsvansker, blekhet, skjelving, svetting, glassaktige øyne og talevansker er andre tegn. Irritasjon, forandring i oppførsel (aggressivitet) kan forekomme hos en noen.

Når blodsukkeret blir for lavt kan diabetikeren få nedsatt bevissthet, han/hun kan da bli bevisstløs gå i koma. Ved bevisstløs føling kan han/hun få kramper (kan på noen minne om et epilepsianfall).

Som regel kjenner de som har diabetes selv at blodsukkeret er for lavt og at de er på vei til å få føling, men ikke alle gjør det. Hva kan du gjøre for å hjelpe han/henne om blodsukkeret blir for lavt? Er personen våken; Gi noe han/hun kan spise eller drikke. NB! Det må være noe med karbohydrater i, light-produkter fungerer ikke. (Tenk søtt; melk, saft med sukker, juice, sjokolade, godis, honning, brød, kjeks) Det er klokt å alltid ha med seg noe å spise om man skal bort/ut (druesukkertabletter, frukt eller liknende)

Finner du personen bevisstløs, kontroller pust, puls og legg personen i stabilt sideleie. RING 113. Mens du venter på ambulanse kan du kontrollere blodsukkeret på han/henne. (Det bør du som lever med en diabetiker eller omgås en lære deg, om du ikke allerede kan dette) Du skal aldri forsøke å gi mat eller drikke til noen som er bevisstløs, men du kan ta noe søtt for eksempel honning, syltetøy, sukker på fingeren å smøre det på innsiden av leppene/kinn (pass fingrene for bitt). På den måten kommer blodsukker nivået til å stige før ambulansen kommer.

Det finnes også Glukagon-sprøyter man kan gi, men av erfaring er det ikke mange diabetikere som går rundt med dette. Men om du bor sammen med en så anbefaler jeg å øve på å sette denne, den skal oppbevares i kjøleskap. Husk å sjekke utløpsdato med jevne mellomrom. NB NB NB har diabetikeren lavt blodsukker pga av alkohol (alkohol senker blodsukkeret) eller faste vil glukagon-sprøyte ha liten eller ingen virkning.

Som regel vil diabetikeren komme til seg selv før ambulansepersonalet kommer, men det føles som en hel evighet. Takk for at du leser og takk for at du bryr deg. Noen ganger trenger vi med diabetes akkurat din hjelp

DEL gjerne <3 dette er bare noen små tips om hvordan du kan hjelpe en diabetiker i en akutt situasjon! En viktig huskeregel er også: Gi ALDRI INSULIN til noen med føling/lavt blodsukker.

Dia er ikke for pingler - hverken for oss eller de rundt oss!

Om du vil lese om hvordan jeg holdt hodet "kaldt" da sønnen min fikk bevisstløs føling kan du gjøre det her http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1462406371_lyden_som_fikk_det_ti.html

 

Bildet er fra Marianne Lunds kunst på Raufoss Gård.



 



#helse #diabetes #diaerikkeforpingler #førstehjelp #føling #akutt

Ja vi elsker!

Ja vi elsker..

Naturen, lukten av ren luft, den vakreste naturen du kan tenke deg som stiger frem, vill og vakker...vår natur, bare vår. 

Ja vi elsker..

Friheten til å si hva vi vil, en mening, din menig, vår mening, når som helst, hvor som helst, til hvem som helst

Ja vi elsker..

Tryggheten, ved å vite at om vi faller så tar noen i mot, uansett hvem man er, uansett hvorfor man faller

Ja vi elsker..

Muligheter, utdannelsen, jobben....ønsker som blir virkelighet

Ja vi elsker..

Godheten, rausheten, viljen til å hjelpe andre og oss selv

Ja vi elsker..

Omsorgen, hjelpen, støtten til de som er syke til de som er skadet, engler som løfter deg opp når du ikke lenger kan fly selv

Ja vi elsker..

Likhet for alle! For alle....fattig, rik, norsk eller ikke..

 

.....Ja vi elsker vårt lille unike land...Norge! Vårt lille store land.

 

Ja, vi missliker at det unike ved vårt land blir borte, fjernet, vanskelig....velferds Norge svinner hen....husk at vi er mange som "Ja vi elsker dette landet"

Huske det kjære politiker, det er snart valg! 

 

Bildet er fra kunsten til Marianne Lund på Raufoss Gård



#diaerikkeforpingler #Norge #politikk #valg #tanker

 

"Naver" tidenes vanskeligste jobb!

I dag fikk jeg brev fra "lønningskontoret" mitt. Juuhuu tenkte jeg så fint. Det var før jeg åpnet det å ble sittende å nistirre på det, blunke litt, riste på hodet for å se om bokstavene og det som stod der endret seg. Jeg ble helt satt ut, det er ikke ofte jeg ikke vet hva jeg skal si MEN nå ble jeg stum, og lettere forvirret.

Rett før jul opplevde jeg å få bare halv utbetaling fra NAV. Jeg har vært NAV "ansatt" en stund og har hatt lite problemer med det egentlig, annet at jeg selv ikke liker det. Du kan lese om det her: http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47415946 Siden det var delvis min skyld (jeg ringte jo ikke), at jeg ikke fikk utbetaling så har jeg ikke mast på penger eller avgjørelse på klagen jeg sendte 22.desember 2015. Jeg har litt sparepenger så dette går helt fint tenkte jeg, det ble litt mindre julepresanger men men.

Jeg er i dag på AAP det er der alle vi som er for syke til å jobbe havner. Jeg har 3 sammensatte diagnoser, pacemaker og har gjennomgått to operasjoner fra jeg startet på AAP, og jeg er avhengig av medisiner hver dag eller så dør jeg (sånn helt bokstavelig). Likevel håper jeg selvsagt at jeg skal klare å komme meg ut i jobb. Alle som kjenner meg vet at det er et av mine høyeste ønsker. 

Når man er på AAP skal man via nettet sende inn et meldekort og utifra dette få en utbetaling, for min del utgjør det rundt 50% av hva jeg hadde i lønn tidligere. Enkelt ikke sant? Du kan ikke sende inn før datoen de har satt og når datoen er der har du en uke på deg før du blir trukket i "lønn". 

Nå husker jeg ikke hvilken hendelse som kom først, men det var en blanding av at sidene til NAV ikke virket (noe som slettes ikke er uvanlig), jeg lå rett ut i sengen (heller ikke uvanlig) og at i Skiptvet var det ikke signaler (det er faktisk helt normalt). Derfor var jeg to dager for sent ute og fikk derfor bare fire dagers lønn. Jeg sendte inn klage til NAV og dette er svaret: 

"Vi viser til klagen/anken din. Svartid Saken vil bli behandlet innen 28 uker. Hvis saken ikke blir avgjort i løpet av denne tiden, vil du høre nærmere fra oss. Begrunnelse for saksbehandlingstiden vår;  Vi har mange saker til behandling og det vil derfor ta noe tid før vi får behandlet saken din. Oppgitt saksbehandlingstid er forventet saksbehandlingstid ved NAV Forvaltning Oslo (inntil 8 uker) og NAV Klageinstans Oslo og Akershus (inntil 20 uker). Saksbehandlingstiden gjelder dersom du ikke gis medhold i klagen hos NAV Forvaltning Oslo. Saksbehandlingstiden regnes fra den dagen klagen er mottatt hos NAV. Din klage er mottatt. Hilsen NAV "

Først leste jeg det som om jeg ikke skulle få svar før om 28 uker, 7 mnd fra innlevert klage. Så fikk jeg litt hjelp til å tyde brevet uten "sinna brillene" på og forstod at jeg skulle få svar innen 8 uker og om jeg ikke fikk medhold i saken måtte jeg klage igjen og det kunne ta 20 uker. 

For meg er det vanskelig å forstå at man skal bruke 8 uker på å vurdere om de skal utbetale lønn når de vet at de selv er en stor del av årsaken til problemet...




8 uker uten penger er for meg lang tid (om jeg i hele tatt får de da). Det jeg blir så overrasket over er at jeg fra jeg har sendt inn klagen har jeg mottatt to meldinger om saken. En om at klagen er mottatt og videresendt, og en om at de skal behandle den. Om jeg hadde vært ansatt der hadde jeg sett på den vurdert den og behandlet den på like lang tid som det tar å sende disse meldingene. Nå har jeg bare en enkel liten "blogghjerne" og synes også at de bruker et unødvendig byråkratisk språk i brevene de sender. Jeg velger å tro at jeg ikke er alene om å synes det er vanskelig å forstå hva de mener... rett og slett for å beholde litt selvtillit :)

Du og du..... jeg savner arbeidslivet og WePe regnskap AS som styrte lønningene mine! De forstod at jeg ikke kunne vente 2 mnd med lønn, behandlet meg med respekt og jeg forstod alltid hva de mente.

 

Dia er ikke for pingler - men det er jaggu ikke NAV heller!

 

#NAV #helse #diabetes #aap #drittlei #byråkrati #frustrert #diaerikkeforpingler 

 

 

 

 

Høie lar diabetikere balansere i mørket!

"For første gang på 30 år tar ikke Norge i bruk ny teknologi for egen kontroll av blodsukker, byråkrati på sitt verste," sier Diabetesforbundet. Dette uttaler de i forhold til at blodsukkersensoren Libre ikke har blitt godkjent. Sensoren også kalt FGM Libre ble sendt til hurtig metodevurdering i juni 2016.

Libre faller mellom to budsjetter. Budsjettet til Behandlingshjelpemidler og budsjettet til Helfo som står for blå resept ordningen.  

Kunnskapssenteret skal i hurtig metodevurdering vurdere følgende "helsegevinst og pris på ny metode mot eksisterende tilbud mot helsegevinst og pris". Hadde jeg jobbet i kunnskapssenteret hadde jeg tenkt: "Endelig en lett dag på jobb".

For for det første så er ikke Libre en ny metode. Metoden har eksistert i over 10 år. I over 10 år har vi hatt sensorer som måler blodsukkeret i underhuden. De heter CGM og er svært kostbare,  av den grunn er det svært få som får tilbud om dette (og faktisk svært få diabetikere som vet om det). Så her kunne kunnskapssenteret bare sendt saken i retur og gitt beskjed om at; Vi har ikke lov til å metodevurdere en metode som allerede er GODKJENT. 

For det andre så er kostnader mot eksisterende metode og helsegevinst et svært enkelt regnestykke. Blodsukkerstrips (som alle diabetikere får på blå resept) til sine 80 - talls blodsukkermålere og lansetter koster det samme som Libre sensor. I tillegg til ren "produkt mot produkt utregning" er det besparende i forhold til at pasientene har kontroll på blodsukkeret sitt. I dag brukes 80% av alle budsjettet til diabetes til behandling av senskader. Man trenger ikke å ha lang utdannelse for å forstå at dette MÅ snus, og at et apparat som gir mulighet til å vite hva man har i blodsukker 24/7 gir helsegevinst? 

For det tredje så koster Libre en liten del av tilsvarende metode som deles ut av behandlingshjelpemidler i dag, AS Norge kan spare penger. En mottager til en CGM koster 10 ganger så mye som en Libre, og Libre gjør samme jobben (uten alarm). 

For det fjerde så heter det seg at man skal samarbeide med andre Europeiske land ved vurdering av hjelpemidler. Libre er godkjent i en rekke land. Sverige har fra januar 2015 bestemt at alle diabetikere skal få tilbud om enten Libre eller annen CGM. 

Det er så utrolig mange argumenter jeg kunne gitt men jeg gir meg med dette for jeg forstår at om vi skal bli hørt må man gjøre det så lett som mulig å forstå. Sveinung Stensland som er vara for helseminister Høie i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget sier i en SMS: "FreeStyle Libre skulle ikke vært sendt til metodevurdering." Han har prøvd å stoppe metodevurderingen uten å lykkes. så en dag når vi frem, det må jeg tro på. 

Tror dere det bare er for at vi ikke vil stikke oss i fingeren at vi ønsker hjelpemidler så håper du leser dette: 

(Tekst Mona Vabø)

Har du sett leken der du skal føre en ring langs en strømførende stålvaier? Det er om å gjøre å ikke være borti vaieren med ringen. Er du borti får du støt. Ikke så vanskelig dette, sånn egentlig. Det er jo bare å følge godt med på hver minste bevegelse.

Tenk så; hva om noen slår av lyset? 
Hvordan hadde du da klart deg? 
Ikke så bra da, kanskje?

Du hadde nok bomma da! Etterhvert som tiden går hadde du kanskje bomma mer og mer? Det er vanskelig å bevege seg framover når både vind, usikkerhet og tretthet påvirker evnen din til å holde balansen. I tillegg ser du jo ingenting. Si nå at du kunne slå på lyset, men da måtte du stoppe for hver gang. Med en gang du bevegde deg videre, slår lyset seg av. Da er det å begynne på nytt med de endringene av forutsetningene det fører med seg. Ikke akkurat effektivt?

Vel, slik er det for oss med diabetes og det å holde styr på blodsukkeret. Blodsukkeret er usynlig, og det er mange faktorer som påvirker hvordan det beveger seg. Noen faktorer er godt kjent, og noen er ukjente. Av og til går det fint å balansere det, av og til får man skikkelig "støt". 
Det går an å måle blodsukkeret med et stikk i fingeren. Det blir litt som å balansere i mørket og så slå på lyset et sekund, for så å fortsette videre i mørket. Neste trekk vil endre forutsetningene igjen, enten du spiser en skive eller tar deg en skitur.

Hadde det da ikke vært bedre å få ha lyset på hele tiden, tenker du kanskje? Jo, det er noen smarte forskere som og har tenkt den tanken. De har utviklet en dings som sørger for at man kan måle blodsukkeret absolutt hele tiden. På den måten kan man forutse en bratt stigning eller en skarp sving. Man kan planlegge neste trekk, være i forkant og unngå å få støt. Det er bare det at en slik dings, en kontinuerlig blodsukkermåler koster penger, mange penger. Penger helsenorge dessverre ikke er villig til å bruke på alle oss. De vil heller satse på å behandle "brannskadene" vi får av støtene vi pådrar oss, der vi famler i blinde, på jakt etter lyset.

Det er nemlig dessverre ingen lek for oss, vi får ikke bare et lite støt og så er vi ferdig og kan leke videre. Senskader som amputasjon, blindhet og hjerte- og karsykdommer er konsekvenser av dårlig blodsukkerkontroll. Ikke bare forringer det livskvalitet og kvantitet. Det koster samfunnet vanvittige summer, mye mer enn hva det å forebygge koster. Så slå på lyset!

Selv om alle 28000 med type 1 diabetes får kontinuerlig blodsukkermåler er ikke livet med diabetes enkelt. Vi kan fremdeles få støt i vår kamp for å balansere langs den smale stålstrengen livet er. Men, vi ser i det minste hva vi kjemper mot.

Så vær så snill, du der oppe i det Høie! Slå på lyset! Ville du akseptert å måtte bli i mørket?

Dia er ikke for pingler! 

Er du diabetiker så synes jeg du skal sende inn din erfaring med Libre på mail til Elisabeth.couto@fhi.no, det er hun som sitter på saken hos kunnskapssenteret. Spør gjerne hvor saken ligger!!! I følge mine kilder har de mottatt søknad fra leverandør! 

 

Bildet er laget av Julie Narum på Raufoss Gård



#diabetes #høie #libre #freestyle #sensor #diaerikkeforpingler #metodevurdering #høyre #helse #drittlei #kunnskapssenteret #fhi

 

 

 

"Barnediabetes skyldes trolig brus" - i følge dokumentar på NRK :(

Like sikkert som at januar fyller alle helsestudiokontoer med penger, kommer januar med sin faste feilinformasjon om diabetes. Nesten uten unntak velger media å omtale diagnosen diabetes uten å ta med at det finnes forskjellige typer og årsaker til at man får diabetes. Det virker ikke som om media bryr seg om å bruke 5 tastetrykk ekstra for å formidle korrekt og riktig informasjon. 

I media skyldes all diabetes livsstil, kosthold, fedme og diger dæsj med sukker. Slik har det alltid vært og slik ser det ut som det kommer til å fortsette å være. 

At ikke mannen i gata kan noe om diabetes er slettes ikke rart når media velger denne vinklingen så og si bestandig. Til og med vår egen helseminister (se her http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1460121018_helseministeren_dela_.html ) gir blanke i å gi riktig og (livs)viktig informasjon. 

Det finnes i dag mange med type 2 som ikke har fått sin diagnose pga fedme, livsstil, kosthold og en dæsj med sukker. Diabetes type 2 er svært arvelig og kan også oppstå pga andre sykdommer, medisiner med mer. Men for all del, la alle med type 2 bli dømt av medias ønske om å gjøre en komplisert sykdom om til sin svært enkle "kosthold, livsstil, fedme og en dæsj med sukker" teori.

Selv har jeg en sønn med type 1 diabetes og har selv hatt diagnosen i 20 år. Vi er 28.000 i Norge med type 1 diabetes, en diabetes som ikke har noe med livsstil, fedme, kosthold og en dæsj med sukker å gjøre. Diabetes type 1 er en sykdom som er autoimmun, hvor cellene går til angrep på seg selv. Det er ikke en eneste kur som kan gjøre oss friske og det er ikke et eneste tiltak vi kan gjøre for å unngå å få diabetes type 1. Diabetes type 1 rammer alle aldre og det er i dag ingen som vet hvorfor. Det er en sykdom som er komplisert og en sykdom man enten dør av eller med. 

Om jeg skulle skrevet innlegg hver gang media glemmer å ta skille mellom typene diabetes eller gir feilaktige opplysninger hadde dette blitt en svært irriterende blogg. MEN noen ganger må man si i fra fordi det er så grove overtramp, og gjør kampen det er å ha diabetes ekstra vanskelig for barn og unge. Da får det heller være at jeg blir kalt sutrete eller hårsår for det dreier seg om barn som har mer enn nok med å håndtere en vanskelig diagnose om de (eller foreldrene for den sakens skyld) ikke i tillegg skal måtte bli beskyldt for sin egen sykdom, dag ut og dag inn uten at noen forsvarer de. 

På NRK2 i går sende de programmet "Verdens sunneste matfat" og jeg satte eplet i halsen over hvor mange ganger det går an å si feil i et program. 

Programmet blir presentert med disse ordene: "Britisk dokumentar. Hvilket land har det sunneste kostholdet i verden? Vi har rangert kostholdet i 50 land ved hjelp av kostholdseksperter og leger. Vi skal se hvordan livet er for de som har et godt kosthold, og hvilke konsekvenser et dårlig kosthold har"

....når ordene konsekvenser og dårlig kosthold står i samme setning så vet alle med diabetes at nå kommer det igjen, tttaaadddaaa Diabetes.....

Hvordan er det mulig at denne dokumentaren har blitt laget med hjelp av kostholdseksperter og leger når det ikke blir skilt mellom type 1 og type 2? Er du lege og kostholdsekspert så kan du forskjellen, du bør ihvertfall det, kan man ikke forskjellen vil pasientene til disse såkalte legene og ekspertene dø.  

Ja, ja tenkte jeg når den ene "spiser du feil mat, er overvektig og drukner i sukker påstanden" ble linket til diabetes gang på gang på gang. I mitt stille sinn tenkte jeg, får håpe noen kan forskjellen da, kanskje, det kan jo hende. Men så kom setningen som gjør at jeg skriver dette innlegget og ikke klarte å riste av meg frustrasjonen.

" Mexico er det landet med mest barnediabetes og de tror det kommer av at de drikker mye brus, og det er ikke vanskelig å se hvorfor" sier de...og filmer barna mens de er omringet av søtsaker " 

(programmet kan du se her : https://tv.nrk.no/serie/verdens-sunneste-matfat )

Så da lurer jeg på hvem som skal forsvare diabetes barna våre, de som har fått denne sykdommen som lyn i fra klar himmel, når en dokumentar laget i samarbeid med leger og kostholdseksperter sendt i beste sendetid på TV sier at om de ikke hadde drukket brus og spist usunt hadde de sluppet å få diabetes type 1 (barnediabetes)

Det er sikkert slik at det er type 2 diabetes NRK mener MEN det blir ikke nevnt ikke med et eneste ord, bortsett fra da de kom til USA der fikk de diabetes type 2 av feil kosthold og fedme. Det hadde jo vært fint om de hadde holdt feilen gjennom hele programmet synes jeg. Så kunne man gjort om programmet til en quiz "hvilken diabetes snakker de om nå quiz" ??

Håper det ikke blir for mange januar - livsstil - fedme - kosthold og en dæsj med sukker hendelser, det må da ta slutt en dag ihvertfall fra "ekspertenes" side. For uansett hvordan man vrir og vrenger på det er diabetes type 1 og type 2 så forskjellige at det bør nevnes. 

Dia er ikke for pingler - og en dag håper jeg at media klarer å frem at i dag er det ikke en eneste type 1 diabetiker som har fått diagnosen pga kosthold, livsstil og en dæsj med sukker! I dag er det ingen som med sikkerhet vet hvorfor noen er så uheldig å få type 1 diabetes. 

Har du lyst til å lese et av mine mest delte og leste innlegg om sist gang jeg ikke klarte å holde munn, og klikket litt i vinkel, kan du gjøre det her: http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1470755846_diabetes_type_1_handl.html

 

Bildet er laget av Julie Narum på Raufoss Gård



#helse #diabetes #media #nrk #verdenssunnestematfat #diaerikkeforpingler #barnediabetes #januar #dietter 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lucia på diabetisk

Lucia sangen på diabetisk:

Snart senker blodsukkeret seg
I kropp og hue
Fornuften har gått sin vei
Følingen truer
Men inni i mitt lille skap
Finnes det følingsmat
Sjokoolaade, sjookoolaadee

Så da har det fiksa seg 
for kropp og hue
men blodsukkeret steig og steig
høydene truer
Så finn frem litt medisin 
Skyt inn litt insulin 
f....ta dia'n.. f....ta dia

Synges med innlevelse og fantasi og det er fult lovlig å skylde på føling om ikke sangstemmen holder. Jeg ønsker dere en knall fin dag og vil minne på at en lussebolle inneholder ca 25 karbohydrater så det er bare å sette pumpa på fult og synge av full hals så glitteret drysser.

Dia er ikke for pingler!

Min oppfordring på denne dagen er: Om du ser et lite "dia barn" i barnehagen eller på skolen så vær så snill å vær klar over at dette barnet kan spise boller, de må bare ta insulin. Det gjør ikke foreldrene uansvarlig og barnet gjør ikke noe ulovlig, diabetikere er ikke allergisk for sukker. 

Bildet er fra kunstner Marianne Lund på Raufoss Gård



 

 

 

 

Litt seks fiksert!

Som diabetiker er jeg ekstremt 6 fiksert. For meg er 6 noe av det viktigste i løpet av dagen, det holder med nesten 6 eller litt mer enn 6. Men det dreier seg rett og slett om 6, ofte....6 er et mål, et stort og vanskelig mål, men du og du så deilig når man lykkes.

6 når jeg våkner er helt perfekt, når jeg våkner med 6 vet jeg at jeg har hatt en vellykket natt. Jeg vet jeg har ligget der jeg skal, mest sannsynlig hele natten. Den følelsen er helt fantastisk. Det å kunne si til samboer at "jeg har 6" føles slettes ikke verst. 

6 når jeg skal dusje og gjøre meg i stand for å møte dagen, er akkurat hva jeg ønsker meg. Da kan jeg ta den varme dusjen uten at jeg havner langt nede på 3 tallet og det er ikke nødvendig med justeringer før jeg i det hele tatt har begynt dagen. 

6 før frokost gjør måltidet mye lettere. Da vet jeg at jeg kanskje havner rundt 9 etter to timer... og etter det blir det rett og slett 6 igjen... med litt flaks... og syk beregning, det er ihvertfall det jeg håper på. Det er lov å håpe sant? 6 foran hvert eneste måltid er egentlig helt genialt. Veldig usannsynlig, men deilig når man lykkes.

6 før trening er ikke noe som alltid går bra, men 6 etter trening gir en like stor mestringsfølelse som treningen i seg selv. Så det å få 6 etter trening er toppen av kick. Det er få ting jeg synes er vanskeligere enn å få 6 etter trening men det er viktig å sette seg mål. 6 etter trening er mitt mål, da føler jeg at jeg har lykkes maksimalt. 

6 når jeg jobber, skriver eller konsentrerer meg gjør at hjernen jobber som den skal, den er ikke nede i følingståka og ikke oppe i sirupshjernen. 6 når jeg skal gjøre noe gjør at jeg yter maks av hva jeg kan klare, uten påvirkning. 6 er best for min konsentrasjon og yte evne rett og slett. 

6 i butikken er viktig. Er det for lavt handles det store mengder man ikke trenger og som slettes ikke er sunt, mye over blir det bare vann og andre drikkevarer.

......også det viktigste (kanskje) 6 før sex.....men det vet jo alle?? Om man ikke har lyst på sex kan man jo skylde på at man ikke har 6, vi med diabetes har ikke vondt i hodet, det trenger vi ikke noen... fordeler skal man ha!

Så hvor lett er det å få 6? Det er litt som å spille Ludo, med terning som har atskillig flere tall enn den vanlige som bare går til 6. Noen ganger lykkes man og noen ganger ikke. Det kommer veldig an på medspillerne (de andre faktorene) noen ganger kommer de å tar deg bakfra helt uten varsel og man må prøve å få 6 igjen for å få være med. Jo mer 6 du får, jo større er vinnersjansen.   

Da kan man stolt fortelle alle man møter etter kontroll at man fikk 6 hos legen. Man kan selvsagt ta med at det gjelder langtidsblodsukkeret (HbA1c) men da får man ikke så mange artige reaksjoner. Ikke mange vet det heller at det er et bra resultat....så det er alltid morsommere å si at man håper man får 6 når man skal på blodsukkerkontroll! 

Dia er ikke for pingler! .....alle som har diabetes vet at jeg kunne skrevet 4,5,7,8,9 også men det er lettere og morsommere med 6!

Bildet er fra Marianne Lunds kunst på Raufoss Gård 



#helse #diabetes #diaerikkeforpingler #humor 

 

 

 

 

På hue - rett ned i kjelleren!

Jeg vil ikke, jeg vil ikke jeg vil ikke. Ikke nå, jeg orker ikke en gang til!

På øverste trinnet står jeg og titter ned, ned til min kjeller, min kjeller er lik mange andres kjellere den er mørk og finnes ikke varm. Det er mye der nede og det er rot. Grå er den, det er mur over alt. Det er ikke et sted jeg liker å være, jeg henter det jeg skal også går jeg opp igjen.

Så der står jeg da og vet at jeg er på vei ned i kjelleren og jeg forsøker å stoppe det. Jeg trodde jeg var ferdig med kjelleren, jeg trodde at NÅ skulle kroppen få litt hvile. Det trodde jeg, jeg var helt sikker. 

Jeg tenkte at etter operasjonen, etter at jeg fikk pacemaker i sommer så skulle alt bli bedre jeg er laget sånn, bare jeg blir kvitt....så bli alt bedre. Etter år med kvalme 24/7 skulle jeg endelig få hjelp, det skulle bli bedre, og det ble det. Jeg er nå bare kvalm om morgenen, det kan man leve med, mange har levd med det før meg DET skal jeg klare...ET trinn opp av kjelleren. 

Den låste skulderen på høyre side hadde nå endelig etter 3 år i smerte helvete begynt å gi seg, at den ikke er bevegelig det kan jeg leve med. DET kan jeg sikkert trene opp. Det fikser jeg, det finnes verre ting enn det. Det klarer jeg. TO trinn opp.

Håndleddet på høyre arm virker og fingrene sover ikke, jeg mister ikke alt jeg holder i. Det ble så bra etter operasjonen. Fingrene er vonde når det er kaldt men DET kan jeg leve med de sovner ikke og gjør ikke vondt hele tiden. Det er da ikke kaldt året rundt. TRE trinn opp. 

De 4 ribbenene har grodd, de gjør bare vondt om jeg nyser og har for stram BH. Ikke har jeg store pupper og nyser gjør jeg som regel bare i august. Brokket jeg fikk i samme fallet synes bare når jeg tar situps og det MÅ jeg ikke gjøre for å si det sånn. Leveren er bra igjen og har sluttet å tulle til med sukkerproduksjon, så... DET klarer jeg. FIRE trinn opp.

Høreselen er tilbake, ikke helt men delvis, med protese og utblokking så hører jeg. DET klarer jeg man trenger ikke å høre alt. FEM trinn opp.

Nevropatien i begge bena er nesten borte jeg har ikke smerter 24/7, jeg jogget til og med i september. Nå har jeg bare vondt noen ganger i måneden, det mye som er dritt en gang i måneden, DET klarer jeg. SEKS trinn opp.

Alle kulene i ansiktet er borte, kulene var ikke farlige. Jeg har fått fem streker i ansiktet og sårene grodde ikke pent. Sammen med alle de andre strekene så har jeg flaks om jeg ikke slår inn på kassa som strekkode når jeg går forbi, men det var ikke farlige kuler. Så det overlever jeg SYV trinn opp.

Jeg kan sitte og reise meg opp uten å svime av, jeg logrer litt dårlig da halebeinet ble operert bort. Men det overlever jeg, man trenger ikke å logre. ÅTTE trinn opp.

SNART på toppen, snart.....,

Så smeller det, jeg kjenner igjen alle tegn, vestre skulder begynner å låse seg, smertene sniker seg innpå. At jeg ikke tenkte på det at jeg har to skuldre, så klart må det komme, så klart. Søvnen forsvinner, Ole Lukkøye svikter meg totalt der jeg ligger i sengen og stirrer i taket og tenker på hvor lang tid det tar å bli bra fra frozen shoulder. Så begynner venstre håndledd, det stikker, prikker og jeg miste følelsen i fingrene, jeg vet hva som kommer, jeg vet...så topper det seg med betent høyre side pga tidligere skade, ja så klart.HELE høyre siden av kroppen. Tenna bites sammen og kjeven låser seg nok engang, og i mitt stille sinn tenker jeg at jeg har ikke vondt i øra, og det er jo bra.

Det er bare småtteri jeg vet det JEG VET, men kroppen spiser meg opp levende...jeg snurrer rundt på hælene og raser ned ÅTTE trinn. Hælene dunker ned i hvert eneste trinn og jeg forsøker å protestere. Jeg gjør virkelig det, jeg vet det ikke hjelper å gå ned i kjelleren, jeg vil jo ikke det. 

Jeg åpner kjellerdøra, og går inn, der inne ser jeg MEG sånn jeg liker å være. Der er skia mine, skøytene, kajakkutstyr, sekk, koffert, refleksvest, dansesko og tursko. Jeg banner HØYT. Så visker jeg "jeg har ikke gitt opp, jeg skal ikke gi opp", men jeg er veldig nære. Fra og se lyst på det etter så mange år, raser alt sammen i løpet av noen uker. 

Så der på murgulvet sitter jeg og tenker jeg MÅ komme meg opp, jeg MÅ beholde vennene mine, jeg MÅ ta meg av familien min...Jeg klarer dette det er bare fille ting. Det er bare åtte trinn. Ta deg sammen! Du klarer noen år til med litt smerter og så blir alt bra......

Sensoren piper, den skal kalibreres. Jeg ser på den, en rett strek lyser mot meg. Perfekt blodsukker. Skoleeksempel.....MEN uansett hvor fantastisk fint, perfekt og strøkent blodsukker jeg har så hjelper det ikke en DRITT. Selv om jeg gjør alt jeg skal og "alt" riktig, så hjelper det niks, nada, ingenting. Jeg tar tak i en julekule og bestemmer meg for at den neste som sier til meg at diabetes type 1 og 2 er ufarlig, lett og ikke en sykdom, kommer til å få den rett i panna.

Diabetes har sammenheng med så mange andre sykdommer og tilstander - av mine "greier" var det kun to som ikke har en sammenheng med diabetes i følge legene. Så jippi for at jeg BARE har diabetes type 1.

Dia er ikke for pingler - men akkurat nå føler jeg meg LITT pinglete - MEN den som gir seg er en dritt sier min mor - så jeg kommer meg opp - IGJEN ! Jeg skal bare sitte litt i mørket først!

Bildet er fra Julie Narum kunstner på Raufoss Gård!



#helse #diabetes #diaerikkeforpingler #type1 #frozenshoulder #mørk #sykdom 

 

 

 

 

 

 

En ring, en blå ring - en dag - 14. November!

Hvor mange vet egentlig om denne dagen? Hvor mange vet hva den blå sirkelen står for? Hvor mange vet hvorfor vi feirer Verdens Diabetesdag akkurat den 14.November?

Svaret er svært få vet om denne dagen og svært få vil sette den blå ringen på profil bildet sitt. For oss som er berørt av diabetes, har denne dagen og dette symbolet en betydning. 14 november er Verdens Diabetesdag. Denne dagen ble Frederick Banting født. Dr. Frederick Banting oppdaget sammen med Charles H. Best hormonet insulin. Vi har all grunn til å feire, for uten insulin hadde vi med type 1 diabetes ikke overlevd. 

Ingen oppdagelse har hatt så stor betydning for så mange mennesker som oppdagelsen av insulin. Det at han solgte rettighentene til The University of Toronto for 1$ slik at det skulle være tilgjengelig for så mange som mulig, så tidlig som mulig, gjør han til en unik mann. En mann flere som av de som jobber med medisin burde se opp til å lære av. 

Insulin er ingen kur MEN det er en behandling og uten denne behandlingen har vi med type 1 diabetes ingen mulighet til å overleve. 

Diabetes er så mye mer enn det som kommer frem i pressen, så mye mer enn folk tror. Det er så mye mer enn fedme, livsstil og en dæsj med sukker. En dag i året settes søkelyset på diabetes og jeg håper at så mange av dere som mulig kan laste ned den blå ringen på deres profilbildet. For å støtte de som i dag lever med diabetes. En bitte liten tjeneste.....en eneste dag i året (eller lenger om du er skikkelig grei).

Gå inn på linken og last ned den blå sirkelen! Skap litt blest støtt oss og DEL gjerne innlegget!

http://twibbon.com/support/diabetes-blue-circle 

Gjør som Janne Cesilie....skap litt oppmerksomhet!! En dag håper jeg som Janne at vi kan feire han som fant kuren!!

 



#verdensdiabetesdag #diabetes #helse #banting #insulin #kur #blåring

Kjenner du til de 4 T'er - så kan det redde liv!

Diabetes gjelder ikke meg. Det er ingen i min familie som har diabetes. Jeg spiser ikke mye sukker og jeg er ikke fet eller lat. Det at jeg skulle få diabetes det slo meg ikke. Ikke et eneste sekund. Det er nå 20 år siden jeg fikk diabetes type 1. Det kom som lyn i fra klar himmel. Jeg kunne ingenting om diabetes og ante ikke hva som traff meg. Det jeg kunne hadde jeg lest i media. Media har ikke forandret seg, og jeg vet at de fleste tror akkurat det samme om diabetes nå som jeg trodde da. For det er det alle tror, det er fedme, latskap og en dæsj med sukker. 

Her kan du lese om de vanligste mytene om diabetes type 1 http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1476758234_18102016.html 

Det at det er så lite opplyst gjør at det er mange som går og er syke så mye lenger enn nødvendig. Det er leger som sender hjem pasienter med alle de klassiske tegnene på diabetes type 1. Dette kan gjøre at man blir unødvendig syk, bruker lengre tid på å bli frisk, får varige senskader og i verste fall kan man dø. En sykdom som har tydelige tegn som det tar tre sekunder å finne ut om man har eller ikke. Et lite stikk i fingeren, en prøve som koster langt under en krone. 

Det å leve med diabetes type 1 er komplisert, men å oppdage det er enkelt, om man bare vet hva man skal se etter. Så her har dere en liten veldig forenklet huskeliste som jeg vil dere skal legge i hjernen å ta frem ved behov. Så kanskje akkurat du sparer en, deg selv eller en du kjenner, for unødvendige plager, skader til og med død. 

4 tegn 4 T'er = Diabetes type 1

TØRST - ufattelig tørst, man kan drikke og drikke og det hjelper ingen ting. 

TISSER - man tisser og man tisser. Barn tisser på seg og små barn som bruker bleier må skiftes på i ett sett. 

TRØTT - man ønsker bare å sove, og er ubegripelig trøtt

TYNN - man går ned i vekt på relativt kort tid

 

Om du har lyst til å lese litt mer om tegn/symptomer og min historie fra jeg fikk diabetes type 1 kan du gjøre det her: http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1449088299_ett_lite_stikk_i_fing.html

 

Type 1 kan ramme alle aldre, fasonger og det er i dag ingen som vet hvorfor noen er så uheldige å få diabetes type 1.

 

Dia er ikke for pingler - Så vær så snill å DEL og be om at de måler blodsukkeret ditt eller andres om du mistenker Diabetes. 

 

Bildet er fra Marianne Lund sin kunst på Raufoss Gård



 

#helse #blogg #diabetes #symptomer #type1 #diaerikkeforpingler #november 

 

 

EU-kontroll på kroppen - det kan aldri gå bra!

Den såkalte EU-kontrollen, eller periodisk kontroll av kjøretøy som det heter, kan være en nervepirrende affære. Men likevel ikke noe jeg er redd for, i forhold til om de skulle gjort samme test på kroppen min, for da tror jeg at jeg hadde slitt "litt".

Kategoriene som kontrolleres på bilen er delt inn i 10 hovedkategorier som nevnt under. 

Hvordan hadde kroppen klart seg tro? 

  • Identitet - Det har jeg, jeg har pass og jeg vet hvem jeg er, det er jeg rimelig sikker på. Nå er det understellnummeret som sjekkes opp mot vognkortet på biler, men jeg er rimelig sikker på at ingen har byttet understellet på meg, i så fall har ikke jeg merket noe.
  • Bremseanlegg/virkning - Her sliter jeg litt for kroppen min bremser "litt" ujevnt og noen ganger helt av seg selv, og det uten at jeg selv har foretatt noen form for panikkbrems. Så det blir enten full brems eller full fart. 

    "Har du varsellamper som forteller deg at det er noe galt med bremsene, så er det naturligvis et tegn på at noe er galt med bilen sies det".

    Nå skal det sies at her er det ingen varsel om full brems på kroppen, det kommer som lyn i fra klar himmel, så kanskje bremsene på kroppen er i tipp topp stand likevel? Eller?

  • Styring- Kroppen min har jo ikke styring, men jeg har styring så dette går sikkert bra - vi har en del dødgang det er jo ikke til å komme bort i fra, men det er ikke mye altså. Vet om mange som har mye mer dødgang. Klakkelyder der er det nok verre for de høyhælte skoene mine lager mye lyd, men jeg bruker de ikke like ofte som før, og de hører jo ikke til kroppen. Litt klakkelyd må man jo tåle, det er jo ok å se litt bra ut innimellom liksom. 
  • Sikt - Mener man "på sikt" så har jeg stor tro på kroppen på sikt, litt mer usikker om man mener øynene, øyenlegen mente jeg begynte å bli gammal. (frekk var han). Spylerne virker også, tårekanalene trenger ikke mer enn liten søt historie på Facebook før de setter igang, pusser det bort med armen på genseren, null problem.
  • Lys/refleks/elektrisk - Ja ganske lys, ihvertfall når jeg har vært hos frisøren. Ganske reflektert også, irriterende har jeg hørt. Veldig usikker på elektrisk, men om jeg gnir en ballong på hodet så blir ihvertfall håret det. 
  • Aksler/fjærer/støtdempere/dekk - Aksler som i skuldre (hvorfor kan de ikke bruke norske ord)? Begge er frossne og svært lite bevegelig, så her sliter jeg "litt". Fjærer det gjør jeg ikke, men jeg kan bøye meg og om jeg har riktig flaks kommer jeg opp igjen også det går bare ikke så fort. Dekk det kan jeg men jeg sitter ikke på kommando (jeg er da ingen hund) men jeg skal klare å sitte, men ikke så lenge av gangen.
  • Bærende konstruksjon/karosseri/påbygg - skal vi se - når jeg ble laget så konsentrerte min mor og far seg ikke veldig så konstruksjon og karosseri synes jeg at de kan ta ansvaret for. Påbygg er ikke gjort på denne kroppen, ikke med en eneste cm hverken den ene eller den andre vei på mange år så her slipper jeg glatt unna.
  • Annet utstyr - hva skulle det være - pumpe og sensor pga min diabetes og nervestimulator i mage og protese i øret  - DER står jeg ihvertfall - finnes nemlig ikke bedre utstyr. Gul vest har jeg, og trekanter har jeg i bøtter og spann, låst inn i medisinskapet.
  • Miljø - Jeg er snill mot miljøet HELE, tiden tror jeg? Om man måler utslipp så er ikke det mer enn en liten fis i ny og ned, som slipper ut. Støy derimot, der ryker jeg nok jeg lager nok en del støy, rett som det er. 

 

Konklusjon det er bra jeg ikke er en bil da hadde jeg nok fått beskjed om at her blir det for dyrt med reparasjon og klar beskjed om å vrake skiten. MEN om noen hadde sett verdien av veterankroppen min så hadde jeg kanskje kunnet kjørt inn på et verksted og fått fikset på alle feil og mangler. Det hadde vært noe! 

Jeg trøster meg med at jeg ikke er en hest for da hadde jeg nok fått et skudd i panna. 

Dia er ikke for pingler - det er bare å sette kroppen i fri sett på tåkelysa og nyyyyt livet, med litt riper i lakken, litt rust.....og en del feil og mangler!

 

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård 



 

#helse #diabetes #diaerikkeforpingler #kroppen #eukontroll #humor

 

Gratulerer med dagen til "apotekdamen min", Elisabeth!

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om hvor viktig det er å føle seg ivaretatt og trygg på at man får de medisinene man trenger for å leve. I Norge er insulin tilgjengelig på et hvert apotek og på store steder og i byer finner man apotek på et hvert gatehjørne. 

Jeg bor på et lite sted og her har jeg bodd meste parten av mitt liv. Her har vi det man kaller et medisinutsalg. Et medisinutsalg selger reseptfrie legemidler og andre apotekvarer under ­kontroll av et lokalt apotek. Mange medisinutsalg har en pakke­kommisjonsordning med apoteket, og utleverer pakker med reseptmedisin fra apoteket til utsalgets kunder. Det har vi her jeg bor på Flateby.

Når man har en kronisk sykdom er ihvertfall jeg avhengig av å føle meg trygg. Derfor gjør jeg alt jeg kan for at vi skal kunne beholde medisinutsalget på Flateby. Alt jeg trenger av medisiner kjøpes der og kun der. Servicen jeg får og smilet jeg blir møtt med når jeg kommer betyr så uendelig mye. Ingen kølapp, ingen oppgitte miner om jeg glemmer hva medisinen heter, aldri nei og alltid en latter.

Det "lille" ekstra er gull verdt. Min "apotekdame" Elisabeth har bursdag i dag og det er flott anledning til å skrive dette innlegget. 

Jeg takker for at hun alltid gjør sitt for at jeg skal føle meg trygg. Hun ser over alt av medisiner før jeg får de og husker også hvilken medisiner jeg bruker når jeg kløner litt, og spør en ekstra gang om jeg har husket alt (og det er en del). Om jeg får en ny medisin blir den sjekket opp mot de jeg har fra før, og jeg har mer enn en gang fått beskjed om at medisinen hindrer effekt av annen medisin jeg bruker. Jeg har fått lov til å ha medisiner i kjøleskapet de gangene jeg trenger ekstra mye (men ikke hadde plass selv) vi er to med diabetes og insulin skal oppbevares kaldt. Jeg blir alltid spurt om hvor mye jeg trenger og hun fikser. Like blid og like imøtekommende. 

Det er så mange eksempler på hvordan hun har gjort min hverdag enklere, og hun har reddet dagen min mer enn en gang. Jeg husker spesielt en gang jeg skulle ut å reise og oppdaget at insulinet jeg hadde i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Jeg ringte rett før 12 og hun holdt åpent etter stengetid for at jeg skulle rekke å hente. Hun har undersøkt om de merkeligste ting, jeg har en tendens til å spørre om mye rart, og hun har skaffet opplysninger jeg har hatt behov for. 

Det å være kronisk syk betyr at man er avhengig av mange mennesker, så når man møter noen som gjør det å være syk mye lettere, så setter man stor pris på det. Så kjære Elisabeth takk for ditt varme vesen og takk for at du er den du er. Takk for service ut av en annen verden, og takk for din kunnskap. Jeg er kunde så lenge jeg har diabetes type 1, og siden de fortsatt ikke har funnet en kur så blir det livet ut. 

Gratulerer med dagen Elisabeth, håper du har hatt en bursdag som er like fin som deg! 

Dia er ikke for pingler - og flinke, snille og kunnskapsrike "apotekdamer" fortjener et stort digert: GRATULERER MED DAGEN 24.10!!

 

Du vet du er diabetiker når grønnsaksskuffen i kjøleskapet ser slik ut: 

#helse #diabetes #type1 #diaerikkeforpingler #helse #hverdag #apotek #kronsiksyk #takk
 

Sprit eller Jesus?

Drikk sprit, spis en kamel
- eller var det kanel?

Inspirert av noen som ville utfordre den gamle "kvakksalverloven", som nå har fått det mye kjedeligere navnet ?Lov om alternativ behandling av sykdom mv.?, ville jeg se hva jeg kunne finne i den o så store verdensveven!

Et raskt lite googlesøk "bli frisk fra diabetes 1" og "hvordan bli kvitt diabetes type 1" ga noen resultater, men de var ikke så mange. Når jeg så utvidet min horisont, og fant fram min beste skoleengelsk og googla "cure type1 diabetes" kjente jeg hvordan Macen rista, pusta tungt og tok sats!. Det bare eksploderte!

Her er noen tips til dere alle:

(Og NB! For de som vet min avsmak mot LCHF, dere er ikke med her, kostholdsråd for å få bedre blodsukkerkontroll har jeg prøvd å holde unna så fett er ikke nevnt med ett ord. Fett, hva?)
De tre øverste er altså ikke regnet som kostholdsråd, fordi de ble funnet på en side som mente at man kunne bli frisk av type 1. Hvis nå noen vil ha litteraturliste? Sorry, dette er høyst uvitenskaplig. Lite uvitenskaplig som sidene det er hentet fra!)

OK?

Altså, HER er tipsene:

- Ikke spis belgfruktet
- Ikke spis kornprodukter
- Ikke spis melkeproduktet
- Energimedisin kan kurere diabetes
- Drikk eddikvann 
- Healing kurerer diabetes
- Reiki-healing hjelper mot diabetes
- Kom i kontakt med vagusnerven og bli frisk!
- Drikk potetvann
- Drikk sprit
- Spis kamel. Shit kanel!
- Ikke spis gluten
- Tungmetaller gjør at immunforsvaret dreper de nye betacellene som kroppen produserer.
- Matallergier gjør at immunforsvaret dreper de nye betacellene som kroppen produserer. 
- Blodtrykksmedisiner gjør deg frisk
- Linolensyre gjør deg frisk
- Magnesiumklorid kurerer type 1
- Vitamin E
- Vitamin B12
- Nicotinamide
- Chelation agenter (litt usikker på hva dette er?)
- Arginin
- Avocado 
- Berberisplante
- Bladbete
- Maissilke
- Gurkemeie 
- Genistein fra soya 
- Honning
- Svartfrø
- Stevia
 

alt DETTE kurerer diabetes!!

Er du ikke frisk nå?
Vel, da er løsningen for deg:

Jesus kurerer diabetes!

Innlegget er skrevet av snikblogger Mona Vabø.

Dia er ikke for pingler - og i dag er det ingenting som kurerer diabetes! Dessverre!

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård!



#helsetips #diabetes #type1 #diaerikkeforpingler #kur #bullshit #diett #helse

 

Ettertanke

Av flere tusen lesere på mitt siste innlegg så kom det fire negative kommentarer. Det er sikkert flere men de vet jeg ikke om. To av de som uttalte seg negativt var så saklige og informative at de fikk meg til å tenke og se saken fra en annen vinkel. 

Jeg tror likevel Bent Høie gjør et politisk selvmord, for jeg var ikke alene om å bli forbanna på at det nå skal bevilges 66.000 til hiv medisin for single homofile menn. Mange mener også at han meler sin egen kake. Grunnen til at jeg ble forbanna er rett og slett at jeg fortsatt ikke har kommet meg etter at jeg leste om alle kuttene i helse budsjettet. Hans prioriteringer gjør meg mild sagt fortvilet, og det gjelder IKKE bare denne saken her. Hva har han egentlig fått til i den perioden han har sittet? Han har ikke engang fått særfradrag for store sykdomsutgifter i orden (eller er det Siv sin jobb?). 

Men er det riktig av meg å bli forbanna for at det er nå er en gruppe som får det de trenger for å unngå å bli syke. Burde jeg ikke heller gratulert de? Jo det burde jeg. Men det slo meg ikke akkurat når Høie uttalte: "Dette er en erkjennelse av at det foregår ubeskyttet sex i denne gruppen som fører til økt fare for hiv-smitte og da må vi ta dette innover oss for å redusere problemet". For i mitt snerpete hodet så ble det til: "Skal vi betale for at en gruppe menn skal kunne ha ubeskyttet sex". Hvorfor i alle dager skal vi det? Kan man ikke bare bruke beskyttelse? Jeg understreker at jeg ville tenkt akkurat det samme om dette gjaldt single heterofile menn. Det at det er så mange som tenkte akkurat den samme tanken betyr vel at helseministeren ikke akkurat klarte å uttale seg riktig.

Jeg burde heller vinklet innlegget mot at det faktisk for en gangs skyld kom noe fornuftig en hiv-medisin som kan hindre en gruppe mennesker fra å bli syke. Jeg burde gratulere helseministeren med at han for første gang klarte å se helheten med forebyggende arbeid, og at det igjen vil spare samfunnet for millioner av kroner. For denne medisinen vil spare samfunnet for penger på sikt, det er dyrt å ha mennesker på livsforlengende hiv-medisiner. Det burde Høie fått frem og det burde jeg tenkt. Jeg burde vinklet innlegget mot at jeg skulle ønske han klarte å se det i andre sammenhenger også. Som for eksempel: Jeg skulle ønske Høie kunne si: Det er en erkjennelse at bare 30% av barn/ungdom med type 1 diabetes har et akseptabelt blodsukkernivå og da må vi ta dette innover oss for å få redusert problemet" eller "det er en erkjennelse at diabetikere som bruker cgm/sensor eller fgm/Libre har vist at de har en mye bedre blodsukkerkontroll, og da må vi ta dette innover oss og tilby dette til alle, for å få redusert senskader" 

Jeg var ikke alene om å bli forbanna og grunnen er enkel. Jeg vil at Høie skal vite dette: Før hans uttalelser så hadde jeg ingen mening om sexlivet til homofile. Det er ikke akkurat noe jeg går å tenker på, det intereserer meg ikke. For meg så er homofile like oss heterofile, på alle punkter bortsett fra et. Jeg gikk rett på limpinnen for å si det pent. I natt har jeg tenkt en del på dette, og jeg koblet det mot Høies uttalelser på verdens helsedag da han dro alle diabetikere over en kam og bidro i mine øyne til å underbygge alle feil og myter om diabetes. http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1460121018_helseministeren_dela_.html

Det er likevel ikke de homofiles skyld at vi har en helseminister som uttaler seg så teit at vi blir sittende med det inntrykket av at denne medisinen er for at de skal fly rundt å ha ubeskyttet sex med Gud og hvermann". Så jeg går tilbake til start og meningene jeg hadde før Høie uttalte seg om den nye medisinen. 

Jeg klarer nå å se at denne medisinen kan gi besparelser, og det er takket være to engasjerte menn, ikke Høie. Jeg håper også at disse to veltalende menn følger kampen om lik rett til hjelpemidler og er like støttende når det gjelder å beskytte våre diabetes barn for myter og påstander om diabetes. 

Jeg sier gratulerer isteden og håper at den dagen det kommer en vaksine mot diabetes så får vi den like raskt, at vi ikke må vente til patenten går ut og medisinen er så billig som mulig. På lik linje, som i dette tilfelle. Jeg håper at helseministeren en dag vil se at forebyggende diabetesbehandling er billigere enn behandling av senskader. For det regnestykke er like enkelt som at medisiner mot hiv er billigere enn behandling av det. 

Jeg vil understreke at jeg er FORTSATT i krigshumør og prioriteringene til helseministeren står til stryk karakter, og det gjør også hans evne til å uttale seg. 

Dia er ikke for pingler!  



#helse #diabetes #type1 #høie #politikk #hiv-vaksine 

 

 

 

Ubeskyttet sex for en homofil koster skattebetalerne 66.000 i året!

Diabetikere må betale 22.000 i året, ut av egen lomme for å ha kontroll på en svært vanskelig og potensiell dødelig sykdom (det kan du lese om her) http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1473882136_kjre_bent_hie__f_hode.html ). Det nye budsjettforslaget skreller de svake gruppene for penger, den kan du lese om her: http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1476300939_siv_jensen_jeg_nsker_.html også skal vi betale for at homofile skal ha mulighet til å ha ubeskyttet sex, for å kanskje unngå hiv? Ved å gi de en medisin som koster 66.000 i året pr. mann.

Når jeg leste dette innlegget http://www.rbnett.no/ntb/innenriks/2016/10/19/Homofile-med-hyppig-partnerbytte-f%C3%A5r-ny-hiv-medisin-13667878.ece kokte det i toppen og blodsukkeret steg til uante høyder.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Jeg har type 1 diabetes og ser at det blir vanskeligere og vanskeligere å få hjelpemidler. Det er barn helt ned i 4 års alderen, som ikke får sensor som viser hva blodsukkeret er. Det er voksne og barn som ikke får insulinpumpe, og om de får det, får de ikke velge modell. Man får den billigste som regel, man må sloss for å få en dyrere modell, selv om den billigste ikke fungere for pasienten. Diabetes type 1 er en sykdom som rammer alle aldre, den kan ikke forebygges. Helse Norge bruker penger i bøtter og spann på å trenere godkjennelser av nye hjelpemidler som for eksempel Libre (glukosemåler), dette har pågått siden 2014. Den medisinen som nå er godkjennes til homofile menn som ønsker å ha sex uten gummi, er det patent på som løper ut 2017 og da blir medisinen sannsynligvis mye billigere. Hvorfor ikke vente? Er dette en gave til de homofile fra en helseminister som vet han ikke kommer til å sitte i regjering etter 2017?

Jeg fatter ikke og kommer aldri til å fatte at det skal brukes penger på at single homofile menn skal få dekket en medisin for å ha ubeskyttet sex. Jeg kjenner mange homofile og at de har sex vet jeg, og det unner jeg dem i bøtter og spann, men at jeg skal betale for at de skal slippe å tre på seg gummi det er bare helt ufattelig. For at man skal ha sex må man jo gjerne være to også så da blir det jo den nette sum av 132.000 for et nummer uten gummi. Det blir jo selvklart billigere pr. nummer om de har sex mer en enn gang i året, men halloooo.

Med de nye forslagene fra regjeringen til kutt i helsebudsjettet må jeg være ærlig å si at jeg har tenkt at det er grupper som kanskje bør komme foran oss med diabetes type1, når det kommer til bevilgninger av penger. MEN det er da de som er multihandikapede, MS pasienter som er hardt rammet, kreftpasienter, trafikkskadde og mange flere MEN homofile var ikke en av de gruppene. Homofili er IKKE en sykdom, å gi de medisiner vil i mine øyne gi de ett negativt stempel som uansvarlige menn. Min mening er at de får sørge for beskyttelse som alle oss andre som har sex. Da får helseministeren heller holde et kurs i bruk av kondomer og oppfordre sine likemenn i en kampanje om å bruke det. De homofile jeg kjenner er oppgående flotte menn som tar ansvar, da regner jeg med at de også tar ansvar for sitt sexliv. 

Det verste er at medisinen de skal få gir beskyttelse mot hiv slik at man i utgangspunktet kan droppe kondom uten å bli smittet av viruset, og jeg gjentar I UTGANGSPUNKTET, for det er ikke sikkert at de unngår å få hiv når de har ubeskyttet sex. Kjære helseminister det glukoseapparatet som du ikke vil godkjenne til diabetikere som har en kostnad som er myyyyye billigere enn dette, gjør at det blir mye lettere for diabetikere som har lyst på sex til å ha det. Du visste kanskje ikke at blodsukkeret påvirkes av sex? Det gjør det man må vite hva man har i blodsukker før man i det hele tatt tenker tanken og tanken i seg selv kan faktisk ødelegge for hele akten. Det at man må stikke seg i fingeren, presse ut en bloddråpe og vente på et resultat som ikke sier noe om hvor blodsukkeret er på vei er en skikkelig turn off. Men halllooo det er ikke akkurat det viktigste argumentet. For sex er ikke livsnødvendig, selv om mange kanskje mener det. Ubeskyttet sex er ikke en menneskerett hverken for heterofile eller homofile. Det er hver enkelt sitt ansvar, og om det først skal brukes penger på denne medisinen HVORFOR gjelder det bare menn? 

Sensorer, insulinpumper og Libre gjør det lettere å håndtere en potensiell dødelig sykdom som diabetes type 1 er, og her setter helseministeren på full brems. Hjelpemidler som kan bidra til at mann til slutt sparer Helse Norge for millioner av kroner, og mennesker for alvorlige og svært dyre senskader. Senskader som gir problemer for alle de indre organer. Det er faktisk sånn at diabetes type 1 er en sykdom som av mange ansees som enkel sykdom. Det er på tide og kalle en spade en spade å si: Diabetes er en vanskelig sykdom som man enten dør med eller av. Får du diabetes type 1 som barn, så har du fem ganger større mulighet for å dø før du er 25 år enn de uten. Homofili og ubeskyttet sex er ingen sykdom, du dør ikke av å være homo, man får ikke problemer med hjerte, nyrer, øynene, sirkulasjon, nerver av å være homofil!

Som første land i Europa dekker vi denne medisinen (sammen med Frankrike), det får ikke meg til å juble for å si det mildt.

Jeg unner ikke min verste fiende diabetes type 1, men akkurat i dag skulle jeg ønske at vår helseminister ikke var homofil men diabetiker med type 1 diabetes. Holder med en måneds tid, for da hadde han nok bruk riktig kroppsdel til å tenke med - nemlig hodet. 

 

Dia er ikke for pingler - det er ikke homofili heller MEN det er ingen sykdom....dette burde derfor ikke gått fra budsjettet til helse, da kan det heller tas fra kulturbudsjettet - hva med å droppe boksing og heller la de homofile ha ubeskyttet sex uten gummi - det kan jeg bli med på.

(og når jeg fikk tenkt meg om skrev jeg dette innlegget http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1477063937_ettertanke.html)

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård, fordi det er akkurat sånn jeg føler meg.



#helse #homofil #diabetes #frustrert #type1 #diaerikkeforpingler #kronisk #helsebudsjettet #Høie #helseminister

 

Det er ikke sikkert det er som du tror - kanskje du tar feil?

Mitt ønske er at flere skal kunne det helt elementære om diabetes type 1. Jeg har satt opp 12 enkle punkter med fakta, kanskje akkurat du trodde noe helt annet! Det ville ikke overrasket meg for de fleste jeg møter uten diabetes type 1 tror nemlig noe helt annet.

  1. *Vi er ikke allergiske mot sukker eller noe med sukker i. Vi kan spise kaker, potetgull og snop. Sukkerfritt godis må man også sette insulin til, så lenge det inneholder karbohydrater (og det gjør det som regel), så da velger de fleste av oss vanlig godis med sukker, det som ikke gir magevondt og som smaker godt.
  2. *Grunnen til at diabetikere (de fleste) holder seg unna brus med sukker i, er at det er mye vanskeligere å beregne insulin dosen til drikke med karbohydrater enn til mat. Det er karbohydrater/sukker i melk og juice også, men om vi drikker det samtidig som vi spiser går det for de fleste greit. Vi kan drikke alkohol, man må bare huske på at alkohol senker blodsukkeret i mange timer og man må være nøye med å spise (og en del andre ting).
  3. *Blodsukkeret styrers ikke bare av mat. Hormoner, været (temperatur), humør, andre sykdommer, pubertet, menstruasjon, aktivitet, søvn, stress (med mer) er like viktige faktorer som må med i utregningen av hvor mye insulin man trenger. 
  4. *Vi har ikke skyld i vår diabetes, det er i dag ingen som vet hvorfor man får diabetes type 1. Det er i dag ingenting som kan forebygge diabetes type 1.
  5. *Det finnes ingen kur, ikke kanel, sprit, hvitløk eller noe slag av pulver. Ei heller LCHF dietten, man kan ikke spise seg frisk fra diabetes t1
  6. *Trening og lav vekt kurerer ikke diabetes type 1. Man blir ikke kvitt diabetes med trening. Diabetikere med type 1 diabetes kommer i alle aldre og fasonger.
  7. *Insulin mengden og antall doser man må ta varierer, og kan endre seg fra dag til dag og fra time til time. Det må man finne ut og beregne selv. 
  8. *De som bruker pumpe slipper ikke å tenke eller å sette insulin selv, pumpen styrer ikke blodsukkeret/insulinet automatisk, det gjør ikke sensor heller. Det finnes en type pumpe i dag som har insulinstopp ved lavt blodsukker, det er det nærmeste man kommer automatikk.  
  9. *Pumpen/Sensoren er ikke operert inn i kroppen, man bytter nåler/slangesett og pod selv (varierer hvor ofte fra pasient til pasient og fra pumpe/sensor til pumpe/sensor). At man har pumpe/sensor betyr ikke nødvendigvis at man har en vanskeligere diabetes, eller at man ikke er like flink som de som bruker penn og vanlig blodsukkerapparat. Bruker man penn (sprøyter) og blodsukkerapparat betyr det bare at man setter insulin og har kontroll på blodsukkeret på en annen måte, fordi man ønsker det selv, eller at man har fått avslag på søknad om pumpe og/eller sensor. Alle med diabetes får ikke de hjelpemidlene man trenger/ønsker.
  10.  *Føling/lavt blodsukker må ikke bety at man ikke har kontroll på blodsukkeret sitt. Det kan like gjerne bety at man er tøffere enn toget og ligger så lavt man bare tør. Et blodsukker som er tilnærmet likt det en person uten diabetes har, er selvfølgelig noe man ønsker å oppnå som diabetiker også, det blodsukkeret ligger veldig nært en føling for en med diabetes, og da er det fort gjort å få lavt blodsukker/føling. Når man har føling må man få i seg karbohydrater, ikke insulin. Det finnes mange typer følinger og de fleste er ufarlige, og de fleste er ubehagelige. En person uten diabetes vet ikke hva føling er (om de ikke har overproduksjon av insulin, noe som er svært sjeldent) Lavt blodsukker pga lite mat eller trening for en uten diabetes kan ikke sammenlignes med føling for en med. 
  11. *Man kan ikke ta pauser, blodsukkeret skal styres hele tiden, selv når man ikke spiser, til og med når man sover. Kroppen trenger insulin til så mye mer enn mat, så man må ha insulin i kroppen til en hver tid. 
  12. *Senskader pga diabetes MÅ ikke bety at diabetikeren ikke har tatt sin diabetes alvorlig, man kan dessverre få senskader uansett. Det handler også om gener, uflaks og om hvor lang tid det tok før diagnosen ble oppdaget. MEN bra blodsukkerkontroll kan forskyve senskadene eller man kan være så heldig at man slipper.

.....sist men ikke minst DIA ER IKKE FOR PINGLER.....diabetikeren styrer sin sykdom selv, faktisk så gjør man jobben til et organ, helt uten fasit!

 

Ønsker du en morsommere versjon kan du lese denne http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1449346834_myter_og_pstander_om_.html

Bildet er fra kunstner Marianne Lund på Raufoss Gård


#helse #diabetes #type1 #hverdag #diaerikkeforpingler #myter #påstander #fakta
 

 

(Jeg skal forsøke å lage en om type 2 også men da trenger jeg litt hjelp)

 

 

 

 

 

 

 

NÅ må alle med type 2 diabetes ha begrensning på førerkortet

Jeg skrev denne bloggen for en stund siden http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1471887908_frerkort__5_r__10_r__.html denne gjelder fortsatt. 

MEN det er en stor og vesentlig endring her, og det er at ALLE med diabetes, uansett hvordan den blir behandlet, må ha begrensning på førerkortet. SELV de som er kostholdsregulert med type 2 diabetes. Årsaken til dette er at man kan få senskader av sin diabetes som kan være trafikkfarlige, også er det selvfølgelig fordi det er et EU direktiv som sier at det skal være slik. 

Endringene for standard førekort endres ikke stort i forhold til det jeg har skrevet tidligere. Den største forskjellen er at det er nå er fastlegen som skal fylle ut søknaden for deg og prisen på dette bestemmer de selv. Så det kan bli vannvittig dyrt. Prisene ligger på alt i fra 0,- til 1000,-. Mange vil nok synes dette er en frustrerende regel da det er svært få fastleger som kan noe om diabetes type 1, men her dreier det seg om generell helsesituasjon også.

Om du har spørsmål angående dette anbefaler jeg å lese http://diabetes.no/nyheter/forerkort-i-fem-ar-for-alle-med-diabetes/ og 

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/forerkortveilederen/seksjon?Tittel=diabetes-30-32-helsekrav-10665 

Jeg vet det er mange som leser bare overskriften på linkene/artiklene som blir delt, og tenker det gjelder ikke meg for jeg bruker ikke piller eller insulin, men det gjelder alle med diagnosen Diabetes uansett (bortsett fra type 3). 

Så om du har diabetes og ikke har begrensning på førerkortet ditt fra før så må du bestille time hos legen å sørge for å søke om helseattest, ellers så kjører du uten gyldig førerkort, og det er ditt ansvar. 

Når det gjelder regler rundt "å ta førekort" så skal jeg skrive om det også, men kan ihvertfall starte med å si at man trenger IKKE denne helseerklæringen før man skal kjøre opp. 

Dia er ikke for pingler - kjør pent så ikke neste generasjon diabetikere får det enda vanskeligere - DEL gjerne innlegget med en som ikke vet dette for de er det MANGE av. 

 

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård



#helse #førerkort #regler #diabetes #insulin #kronisk #sykdom

 

Siv Jensen jeg ønsker deg god bedring!

Jeg leste i VG at du var for syk til å kommentere alle kuttene regjeringen har foreslått i statsbudsjettet. Folk flest bryr seg om andres ved og vel, og siden jeg er som folk flest håper jeg ikke du er alvorlig syk, at du bare har et snev at influensa. Jeg har sett at du har vært litt mye syk i det siste og det unner jeg ingen, så riktig god bedring. Nå er du jo heldig, du står jo ikke i fare for å ikke få karakterer for du er jo ferdig med videregående for lengst. Du rammes ikke av de nye fraværsreglene, men det er tøft å være syk uansett. Det er dyrt også og dyrere blir det om dere får igjennom budsjettene deres. Nå regner jeg med at du har sikret deg med en helseforsikring, om du ikke har det så anbefaler jeg deg det.

For alle kan bli syke, alle kan få syke barn og alle kan bli ufør. Det kan skje deg, det kan skje hvem som helst. 

Kuttene som er listet opp i VG i dag er så mange og ubegripelige at jeg ikke vet hva jeg skal si, lufta gikk helt ut av meg og jeg ble rett og slett trist. Hvordan kan man rettferdiggjøre disse kuttene? Jeg har alltid betalt min skatt med glede og vært stolt av å være borger i et land som tar vare på alle grupper i samfunnet. Det regjeringen gjør med disse forslagene til kutt er å rive ned det grunnleggende i Norge, det jeg har vært så stolt av å være en del av. Jeg er redd dere må bytte valgspråk fra: "For folk flest" til "For folk som har mest og folk som har det best". 

Noen av de som får det mye tøffere med disse kuttene er: Multihandikappede, trafikkskadde, uføre, kronisk syke, voldsofre, funksjonshemmede. Det er bare noen av de, det er flere. Det er ekstra vanskelig å svelge når formueskatten på tre år har blitt senket med 27%, nå skal kuttes med 500 millioner til. En skatt som ikke gir noen effekt ved å kutte, annet enn at det vil være med på å skape enda større forskjeller mellom folk flest. 

Jeg har blitt spurt av flere om jeg kan stille på stortinget for å kjempe kampen om retten til hjelpemidler og sette søkelyset på en rettferdig særfradragsordning (du vet den dere skulle ha i orden i 2014) for diabetikere. Når jeg daglig leser om grupper som kjemper sin kamp og hvor mange flere det blir dag for dag og time for time, skjønner jeg jo at den kampen er alt for stor, og ikke mulig å vinne, ikke med denne regjeringen. Uansett hvor mange som er enig og hvor mange som forstår fortvilelsen. 

Jeg tror ikke regjeringen som sitter nå har til hensikt å være for folk flest, jeg er ikke sikker på hva hensikten deres er. Jeg er kanskje ikke overrasket men skuffet er jeg. Veldig skuffet! 

Jeg har sett hva dere bruker til å forsvare kuttene deres med og beklager men det holder ikke mål. Dere sier blant annet at sykehus køene har blitt kortere. Siden jeg er en av de som har stått to år i kø så har jeg funnet ut at det ikke stemmer. Jeg måtte jo finne ut av det, for selv jeg har ikke så uflaks at det bare gjelder meg, og denne artikkelen avslører vel det meste: https://www.nrk.no/ytring/den-skjulte-ventetiden-1.12962841 

I tillegg sier dere at dere skal gi pleiepenger til flere kronisk syke barn. Jada flott, men dere har også tatt fra de som har behovet med 44%. Pleiepenger har eksistert lenge, nå er det flere grupper som skal få men dere har redusert det kraftig. Så om min sønn hadde blitt syk nå hadde jeg ikke hatt råd til å være med han på sykehuset. Så dere må finne bedre argumenter. For den nye ordningen koster dere ikke en krone, dere vil nok spare penger, for det er ikke mange som har råd til å gå så drastisk ned i lønn.

Det er slik at om man ønsker å beholde velgere så må man sørge for at velgerne har det litt bedre nå enn for fire år siden. Hvem har det bedre nå enn for fire år siden? Man må sørge for at velgerne synes dere gjør en god jobb. Det er faktisk slik at Folk flest i Norge ser på flere saker enn det som gjelder dem selv. Det er slik vi er oppdratt. Der synes jeg dere bommer stort, og jeg forstår ikke at dere tør for det er ikke lenge til valg. 

Jeg håper uansett at du blir frisk fort Siv. Jeg håper du rekker julebordet, jeg har hørt at det i år igjen skal serveres kameler. Kameler har jo blitt en favoritt, sammen med sure epler til dessert som med litt velvilje sikkert kan bites i. Underholdningen blir for første gang boksekamp på storskjerm, litt usikker på hvilken vektklasse som skal vises men regner med at den er tung. Lakrispipene kan nytes hvor som helst. Etter festen kan man velge om man vil ta en Segway hjem og må man kjøre gjennom en bomring eller tre, får man selvfølgelig refundert summen i ettertid, gjelder selvfølgelig ikke om man har eierskap i selskapet. Det er asfalt hele veien, eller ihvertfall nesten.  Det er også satt opp campingvogner som nå er avgiftsfri som kan benyttes, om den er ledig da det kan hende at det ligger noen der fra før, en ufør kanskje. 

Dia er ikke for pingler - jeg gir meg ikke jeg kommer til å fortsette kampen og ønsker alle andre lykke til med sine kamper for de blir det nok dessverre mange av fremover. Jeg håper og ber (til alle jeg ikke tror på) om at vi får beholde ordningene som gir oss livsviktig medisin. Det kan vi ikke miste, den ordningen kan de vel ikke røre....eller kan de det?

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård, rett og slett fordi jeg ikke hadde bilde av Siv Jensen i arkivet mitt.



#helse #diabetes #statsbudsjettet #diaerikkeforpingler #sykdom #kronisk #politikk #sivjensen #kutt 

 

 

 

 

Hverdag med diabetes type 1 på TV i morgen!

I morgen (04.10.2016) må dere se på TV2 Livsstil klokken 20.00 da kommer Marianne Fjeld og hennes lille Dia-Helt Martine. Dette programmet ble sønnen min og jeg spurt om å være med på, i mai i år. Jeg synes det var viktigere at noen med yngre barn enn min 18 åring fikk anledning til å vise en diabetes hverdag og la derfor ut en status på gruppa "For oss som er foreldre/foresatte til barn med diabetes" på Facebook, hvor jeg oppfordret foreldre med yngre diabetes barn om å søke. 

Marianne og datteren ble valgt ut av mange søkere. Jeg anbefaler alle til å se, husk på at alle med diabetes type 1 er forskjellige så det finnes ingen fasit. Jeg regner likevel med at det kommer frem en og annen utfordring de uten diabetes ikke var klar over, som er relativ like de utfordringene mange med type 1 har. 

Så...har dere lyst til å se en bitteliten bit av en hverdag med diabetes type 1 så skru på TV2 Livsstil i morgen klokken 20.00.

Jeg har ikke sett programmet men gleder meg til å se lille Martine og Marianne. 

Dia er ikke for pingler  - og jeg synes det er tøft og modig å stille på TV!

 

 



 

#helse #hverdag #diabetes #diaerikkeforpingler #mammablogg #TV2 #Livsstil #kronisk #sykdom

Reddet av App - samboer og venninne

Jeg er forkjølet og har litt feber. Blodsukkeret mitt er høyere enn vanlig, men dette kan jeg. Jeg har hatt diabetes så lenge at en liten forkjølelse vet jeg hva jeg skal gjøre med. Insulin, insulin, insulin jeg setter og jeg setter og det går ned. Jeg er ikke redd for føling det har jeg aldri vært. Jeg synes det er ubehagelig, slitsomt og irriterende men jeg har aldri vært redd. Kanskje fordi jeg aldri har hatt en alvorlig føling, jeg har aldri opplevd bevisstløs føling med kramper. Jeg har sett det, men aldri hatt det selv. 

Jeg er mer redd for høyt blodsukker. Jeg er redd for konsekvensene på langt sikt, men mest av alt er jeg redd for ketoacidose, og da den akutte sorten. Den man ikke kan noe for, den man er spesielt utsatt for som pumpebruker. Når man bruker pumpe har man kun korttidsinsulin i kroppen og om pumpen svikter så kan man bli fort syk, og man kan bli veldig syk. Det kan være nok med 2 timer uten insulin, to timer. Jeg har hatt ketoacidose to ganger, en i forbindelse med en infeksjon og en da slangen på pumpa gikk tett.

Jeg var 100% sikker på at jeg kom til å dø, og jeg fikk vite i ettertid at jeg var ikke så langt unna, men det skjer jo ikke igjen så uflaks har man ikke??

Så jeg er forkjølet og har feber, i tillegg er jeg sliten. Blodsukkeret er ikke så verst jeg har satt mye mer insulin enn jeg pleier. Jeg har akkurat fått meg DiabetesGuard Plus og jeg tenker at det er vel best å sette på en alarm ekstra, i tilfelle jeg blir bedre i løpet av natta og insulinet sparker inn. Jeg har sensor og jeg har skrudd av alarmen som varsler om blodsukkeret er for høyt. En forkjølelse med feber kan gjøre at det blir litt høyt og jeg orket ikke det maset hele natten, litt høyt innimellom gjør ingenting. Alarmen for lave blodsukkerverdier er på, og jeg er klar for en god natt søvn. Dette kan jeg, jeg er ikke redd....

Jeg legger meg sent og sovner som en sten, helt ferdig. Jeg er varm og svett, feberen danser tango i kroppen. Blodsukkeret er strøkent. 

Mer enn det husker ikke jeg, før ei venninne står ved siden av sengen min. Jeg er helt i tåka og skjønner ingenting. Jeg er tørst, tungen sitter fast i ganen og kroppen kjennes ut som om den har blitt kjørt på av et tog. Jeg ser ikke klart og tankene er på tur et sted hvor jeg ikke får kontakt med de. Jeg sitter i sengen og hører langt unna..."du må måle blodsukkeret ditt"...jeg skjønner fortsatt ingenting. Hva gjør du her, tenker jeg, og jeg hører hun gjenta..."du må måle blodsukkeret ditt". Kroppen er sirup, hjernen er sirup og alt går i sakte film. Hun finner sensoren under puta, løfter meg opp, "hvor er insulinet ditt du har 26 i blodsukker." 

Jeg synes hun er fryktelig streng, jeg synes hun maser, men langt et sted inne i fornuften skjønner jeg at jeg har dårlig tid. Det føles som jeg er på vei til å gå i koma. 

Jeg kan ikke ha 26 i blodsukker jeg har ikke hatt 26 i blodsukker siden, jeg husker ikke, jeg husker ingenting. Jeg satte 50% mer insulin enn jeg pleide i går, jeg gjorde det, jeg vet jeg gjorde det, det husker jeg. Eller ?? Jeg titter nedover kroppen min og ser til min store skrekk, pumpa er borte, jeg har revet av meg pumpa. Den som sitter så hardt at jeg nesten må bruke brekkjern for å få den av, den har jeg klart å rive av meg, helt utrolig, er det mulig.

Jeg kommer meg inn på kjøkkenet og får satt en dose med insulin, med penn. Jeg vet ikke hvor lenge det har vært høyt og det er avgjørende i forhold til hvor fort det synker og om jeg trenger hjelp på sykehus. Jeg har akkurat hatt en lang periode ut og inn av sykehus, og kan ikke tenke meg et sted jeg har så liten lyst til å være. Jeg må få ned blodsukkeret må få opp veskebalansen. Jeg får satt på meg pumpa og jeg forsøker å stirre grafen på sensoren nedover. Mens kroppen jobber på høygir.

Jeg drikker masse vann, og blodsukkeret beveger seg, saaaktee et skritt om gangen i riktig retning. Jeg får kontroll over kropp og hodet. Min venninne, som er litt blekere enn vanlig reiser hjem til seg selv, etter at hun har fått to tusen klemmer og like mange takk. Jeg er reddet fra en ketoacidose som kan gi lange sykehusopphold, alvorlige følger og i verste fall kan man dø. 

Nå er jeg ikke glad i drama, jeg hater det og liker ikke å fortelle historier som dette men...da jeg fikk meg DiabetesGuard gjorde jeg det for å dele kunnskap for de som trengte den, vise andre som var redd for føling, reise eller det å trene alene at det fantes løsninger. Jeg tenkte jeg skulle finne en måte jeg kunne føle meg trygg, den dagen sønnen min flytter ut, hans diabetes var det jeg tenkte mest på. Samboeren min følte seg tryggere og vi har unngått mye mas etter at DiabetesGuard har blitt en del av hverdagen vår.

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at DiabetesGuard skulle redde meg fra en Ketoacidose. Jeg har hatt diabetes i 20 år ,jeg kan dette jeg trenger ikke hjelp, jeg vil bare at de rundt meg skal føle seg trygge.

Jada...jeg legger meg flat...jeg trengte hjelp, og ja det var drama. 

Jeg hadde trykket bort første alarmen fra DiabetesGuard, det husker jeg ikke. Neste alarm ringer og ringer og ringer...jeg våkner ikke. Da er jeg allerede borte i sirupland. Samboeren min blir ringt opp av DiabetesGuard og får beskjed om at jeg ikke har slått av alarmen, han ringer meg men får ikke svar, han forsøker å ringe noen ganger til, og jeg fortsetter å være i sirupland, jeg tar ikke telefonen. Han kontakter min venninne som han vet er hjemme og hun reiser straks bort til meg.

...og resten av historien har dere fått. Så levde de lykkelig alle sine dager for Dia er ikke for pingler - og med hjelp av DiabetesGuard - min bedre halvdel og min kjære venninne så gikk dette også bra. Isteden for tur med ambulanse og sykehusinnleggelse med ukjent utfall, sitter jeg her og har det helt topp, og er veldig takknemlig.

"Dette er ikke promotion dette er ikke reklame jeg skriver om ting som har hent meg så navna må jeg jo ha med": http://www.smartcare.no/diabetesguard/

Så uansett hvor eplekjekk jeg er så er det faktisk sånn at de gangene man trenger hjelp så er det veldig greit at den er der. Den morgenen var jeg redd skikkelig redd, og jeg er fortsatt redd for høyt blodsukker og ketoacidose, men likevel føles det nå litt tryggere. Jeg fikk virkelig testet tjenesten til DiabetesGuard og reaksjons hastigheten til de rundt meg. Terningkast 6 til alle sammen. 

 

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård 



#helse #sykdom #DiabetesGuard #diabetes #diaerikkeforpingler #kronisk 

Om du ønsker å følge min blogg så er det bare å søke meg opp på Facebook Kathrine Egeberg Nakken og trykke på følger knappen, alle innlegg blir lagt ut offentlig der!

 

 

 

 

 

Kjære Bent Høie - få hodet opp av sanden!

Jeg er ikke sikker på om du har fått med deg at i Norge i 2016, så er vi en gruppe med diabetikere som kjemper om retten til å ha kontroll på en komplisert sykdom. Vi ber ikke om mye, og det koster ikke penger, om man tar med besparelsene på tvers av de forskjellige budsjettene. 

Hvem er vi? Vi er Norges diabetikere. Vi kommer i alle former og aldre, vi er små barn, ungdom og voksne. Vi går i barnehage, på skolen og vi jobber. Du kan ikke se det på oss, og som regel klarer vi oss helt selv, med litt hjelp fra våre nærmeste. Diabetes er en kronisk sykdom som vi selv behandler 99% av tiden, diabetes dør man enten med eller av. Det er 24/7 jobb.

Det jeg stadig får høre er at i dag er det så lett å være diabetiker for det er jo så mange fine hjelpemidler. Jeg lurer på om de som sier dette vet hvor vanskelig det er å få hjelpemidler? Hjelpemidler som gjør det mye lettere, tryggere og sparer oss for store belastninger både i hverdagen og i fremtiden. Hjelpemidlene gjør ikke jobben med medisinering for oss men de hjelper oss så vi har større mulighet til å lykkes. 

Det jeg også blir fortalt er at utviklingen skjer så fort, at det bare er å være tålmodig det kommer alltid noe revolusjonerende og bedre. Nå har jeg vært diabetiker type 1 i 20 år, og selv en snile går fortere. Jeg jubler over at det har kommet insulin som virker raskere og som har flate kurver, jada jeg gjør det. Men det jeg jubler mer over er sensor, som gjør at vi kan se blodsukkerets bevegelse, hele tiden. Om jeg ser bort i fra det og min slangeløse pumpe (som det også er svært får som får) så har det ikke skjedd stort...

Jeg er sensor bruker, jeg er en av de få heldige. Nå kan jeg se hvor blodsukkeret er på vei, jeg kan forebygge følinger og sky høye blodsukker topper. Jeg kan leve nesten som andre og likevel ha kontroll på blodsukkeret. I dag er vi svært få som får dette hjelpemidlet som faktisk har eksistert i 10 år (+/-). Hvorfor....jo fordi det koster penger. En kostnad som blir borte om man ser på kostnadene med senskader, sykemeldinger og bruk av sticks til blodsukkerapparatene fra 80-tallet (med mer) om man klarer å se på tvers av alle mulige budsjetter. 

Så kommer det endelig et apparat som er billigere enn disse sensorene som fungerer like bra. Dette apparatet gir ikke alarmer og sender ikke signaler men de måler på akkurat samme måte, og gir like bra resultater og kontroll. Jippi tenkte jeg, nå blir det flere som får, men akk nei. Freestyle Libre, som dette apparatet heter, faller mellom to stoler og blir kasteball mellom budsjettene.....i midten står pasientene...ingen tar ansvar. 

I tilfelle du er interessert så limer jeg inn lenken til publiseringen av den ene kliniske studien med bruk av FreeStyle Libre på personer med type 1 diabetes. Denne ble publisert for tre dager siden i the Lancet, et medisinsk vitenskapelig tidsskrift som er rangert som nummer to i verden.

http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(16)31535-5/fulltext

I Sverige er målet at alle diabetikere skal få enten Libre eller annen sensor. Det er over 20.000 svenske diabetikere som får dette nå. I Norge må vi betale det selv. Sønnen min på 18 år har endelig kontroll på blodsukkeret sitt mye av grunnen er Libre, det koster oss 22.000 i året. Jeg bruker alt jeg har av midler for at han skal kunne ha det best mulig, med en sykdom han ikke har skyld i selv, og som han slettes ikke har bedt om. 25% av den summen går rett i statskassa i form av moms. I tillegg bruker vi ikke lenger blodsukkerstrips og lansetter som vi kunne fått gratis. Er dette riktig, skal staten tjene penger på diabetikere? Skal ikke skattepengene våre gå til hjelp som dette?

Kjære Høie, hvordan tror du at det føles for en med diabetes å vite at det finnes løsninger, så får man det ikke fordi man ikke har råd?...eller for pårørende til en med diabetes, en på 4 år eller 10,....eller 15?? Vi er mange som lurer på dette, og vi blir flere for hver dag som går.....

Det har vært et stort press på politikere fra oss, men vi blir rett og slett ikke hørt, du er en av de Høie. Flere innlegg på denne bloggen er delt og lest av tusenvis, men det hjelper så lite. Jeg håper du tar deg tid til å lese denne artikkelen som ble delt over 3000 ganger fra Dagbladet http://www.dagbladet.no/2016/05/19/kultur/meninger/debatt/helse/diabetes/44263149/ det er mange med tanke på hvor få vi egentlig er.

Hva har dere gjort med denne saken??? Ingenting etter min mening, dere driver det jeg kaller strutsepolitikk, for dette er det som har skjedd på over to år:

Libre ble CE merket i 2014, i 2015 tar leverandøren kontakt med HINAS som står for innkjøp at hjelpemidler til behandlingshjelpemidler. HINAS ber om at det gjøres en utprøvning av produktet. Deretter vurderer de at Libre ikke kan kjøpes inn under eksisterende anbud, fordi Libre ikke gir alarmer og ikke sender signaler. De dytter dermed ballen tilbake til leverandøren. Leverandøren søker da HELFO om å få det inn på blå-resept ordning, med stor støtte fra Diabetesforbundet. HELFO mener at de ikke kan se på saken siden Libre er en sensor og ikke måler i blodet som 80-talls blodsukkermålere (vær så god å bli svimmel). Så Helfo mener det er en sensor men HINAS...tja hva de mener det er...er jeg fortsatt usikker på. Det blir et press fra oss med diabetes og fra diabetesforbundet...og for å slippe mas, og for å slippe utgiftene dyttes Libre over til metodevurdering. Metodevurdering gjøres når det kommer noe nytt innenfor behandling. Mange jubler for dette skal jo bare ta 180 dager.

BRA tenker du....men det er IKKE bra. Vet du Høie, at system for nye metoder faktisk ikke skal metodevurdere en metode som allerede eksisterer. Libre måler i underhud og det har eksistert i...beklager ... jeg gjentar meg selv...i 10 år, så Libre er ikke noe nytt. Det er ikke lov til å bruke metoder som er under metodevurdering....skal dere nå stoppe bruk av sensorer i 180 dager, sensorer som har eksistert i....ja fortsatt i 10 år? Så er det slik at etter metodevurdering så skal det tas med i et budsjett. Budsjettforslaget legges frem 6.oktober. Dette rekker man ikke, rett og slett, og dette mistenker jeg at dere vet. Før Libre i hele tatt skal vedtas i et budsjett må de fire helseforetakene bestemme hvem som skal ha nytte av Libre (igjen hvem som skal være så heldig å få hjelp til bra blodsukkerkontroll), og om de ikke mener vi trenger det....er vi like langt....og om det blir vedtatt hvor havner det: på HELFO eller på behandlingshjelpemidler? 

Så 180 dager blir plutselig år, og rett meg gjerne om jeg tar feil men jeg regner med at denne "dyttingen" av ansvar og vilje til å ta en avgjørelse vil si at jeg som mamma må regne med en utgift på godt over 100.000 før det er avgjort. En utgift for oss , og en inntekt for staten.

Jeg har lest søknaden fra Abbott (leverandøren av Libre) til Helfo, det synes jeg du Høie skal gjøre også, der har de gjort rede for kostnader og besparelser. Det er ingen tvil om at Libre kommer, for man kan ikke lukke øynene for fremskritt, men vi har ikke tid til å vente. Feil blodsukker kan gi alvorlige og kostbare konsekvenser selv etter kort tid. Norge skryter av at vi er best i alt. Når det gjelder diabetesbehandling så sakker vi etter, det er mange land nå som løper forbi oss med gigantiske steg. Vi henger ikke med og de som skal hjelpe oss setter prislapp i panna på oss. En tilbudsprislapp som ikke sier noen ting om hva det koster uten riktig behandling, bare kostnadene der og da. 

Alle diabetikere, eller ihvertfall vi som vet hvor vanskelig det kan være å få hjelp, er livredde for at Libre skal havne på behandlingshjelpemidler. Tenk litt over det! Det er fordi det da blir bare noen heldige som får hjelp derfra! Selv når legene mener pasienten trenger hjelpemidler kan man få nei fra behandlingshjelpemidler. Det er ikke for ingenting leverandøren har gitt en høyere pris til Hinas enn til HELFO. Større innkjøp billigere pris, trenger ikke å være blåruss for å vite det. 

Strutsepolitikk er et uttrykk for å lukke øynene for en ubehagelig sannhet, det synes jeg helse departementet gjør i denne saken..

I virkeligheten stikker ikke strutsen hodet i sanden. Den løper avgårde i inntil 70 km/t, eller legger seg ned på bakken og spiller død. Vær klar over at vi kommer løpende etter dere for vi fortjener å bli hørt og en dag tar vi dere igjen og da nytter det ikke å spille død! 

Høie, dette er det som står på nettsiden deres: "Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har det overordnede ansvaret for at befolkningen får gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av blant annet bosted og økonomi" - Dette stemmer ikke nå, ikke for oss med diabetes ihvertfall. 

PS! Jeg har med vilje ikke skilt mellom type 1 og type 2 diabetes i dette innlegget, for dette gjelder diabetes generelt og jeg regner med at Høie har lært seg forskjellen etter fadesen på verdens helse dag http://diaerikkeforpingler.blogg.no/1460121018_helseministeren_dela_.html .

Dia er ikke for pingler - hjelp oss vær så snill - og du Høie, vi får et bedre liv og det er dere som sparer penger! 

Jeg kommer til å skrive til alle i Helse- og omsorgskomiteen https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Komiteene/Helse--og-omsorgskomiteen/ 

om hva Libre har gjort for min familie og hvor viktig det er med kontroll på blodsukkeret. Om du er diabetiker håper jeg du kan gjøre det samme selv om du har råd til Libre eller har fått innvilget sensor/cgm selv. Denne kampen må vi kjempe sammen om vi skal komme noen vei, det er vår helse det er snakk om! 

På forhånd takk!

 

Bildet er fra kunstner Marianne Lund på Raufoss Gård.

 



#helse #diabetes #politikk #høie #diaerikkeforpingler #statsbudsjett #kronisk #sykdom

Om du har lyst til å følge med på bloggen kan du søke meg opp på Facebook og trykke på følgeknappen, alle innlegg blir lagt ut der: Kathrine Egeberg Nakken

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tips til deg med diabetes og pårørende - DiabetesGuard

Da jeg fikk diabetes type 1 for 20 år siden så holdt jeg på å drive de nærmeste fra vettet. Jeg hadde vært syk en lang stund uten helt å forstå det selv, jeg var 26 år og hadde gått ned 19 kg. Jeg så ut som en strek med masse hår og to store digre øyne. Den eneste muskelen jeg hadde igjen var rumpa. Jeg sluttet å veie meg da vekten viste 30 kg. Likevel skulle jeg gjøre som jeg pleide, det hadde de jo sagt på sykehuset; "Gjør som du pleier, diabetes er ingen hindring". 

Så da jobbet jeg "døgnet rundt", og trente sene kvelder i skogen helt alene, som jeg pleide... Min sikkerhet var seigmenn, og om noen maste på meg om at jeg burde jobbe litt mindre, trene sammen med noen og si i fra hvor jeg skulle så ble jeg bare irritert. Sikkerhet rundt diabetesen så jeg på som helt unødvendig. Jeg kunne dra ut uten følingsmat, måleapparat (det tok jo så stor plass) og insulin. Det hadde jo aldri skjedd noe! Herregud for noen masehuer. 

Det var først når jeg ble singel jeg begynte å tenke. Da skulle jeg plutselig være alene sammen med min sønn på 6 år, og tanken på at han skulle ha ansvaret for meg ved en kraftig føling eller skyhøyt blodsukker ble rett og slett hodebry. I tillegg var det ingen som sjekket at jeg kom meg hjem fra mine turer, eller om jeg i det hele tatt kom meg opp av sengen. Jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor de som hadde brydd seg....og vred hjernen rundt for å finne løsninger. 

Jeg sa i fra på jobb om at de måtte få tak i meg om jeg ikke kom når jeg skulle. Jeg snakket med naboen, og jeg lærte min sønn å ringe 113 og hva han skulle si. Jeg sørget for å ha følingsmat, insulin og måleapparat med meg overalt og i nærheten når jeg var hjemme. Til tross for at jeg aldri var engstelig for at det skulle skje noe, så følte jeg likevel at det ikke var nok. Systemet mitt var tungvindt og slettes ikke sikkert. Det gjorde at safet jeg litt med blodsukkeret og jeg la meg litt for høyt for å være sikker på å ikke få føling, av hensyn til min sønn. 

Jeg fikk meg samboer og han sendte meg melding hver eneste dag, gjerne før fuglene hadde stått opp, og jeg var i humør til å svare. Meldingen var: "Hvordan går det?" Ååååhhh jeg kjente irritasjonen steg over ørene. Nå har jeg en samboer som er god til å lese mellom linjene, så etter at han hadde fått svaret: "Drit bra" ,mange nok ganger så slutten han. Jeg følte meg slem! For jeg forstod hans engstelse, jeg er helt lik i forhold til min sønn som har hatt diabetes i 6 år. 

Så fant han løsningen, han fant Appen DiabetesGuard.

 DiabetesGuard er løsningen på så mange av de bekymringer jeg leser om hver dag. Bekymringer til diabetikere og ikke minst pårørende. Noen av disse bekymringene deler jeg, og de andre forstår jeg.

Jeg er nemlig ikke alene om å føle meg litt sårbar når det kommer til "å våkne". Om man bor alene, er ute og reiser, eller rett og slett er den siste i huset som står opp. Hvem får med seg at du faktisk våkner? Hvem får med seg om du har gått i føling og ikke er i stand til å få i deg noe, eller om du har revet av deg pumpa og fått skyhøyt blodsukker? 

Nå bruker jeg DiabetesGuard som alarm/vekkerklokke. Jeg stiller alarmen inn hver dag, og om jeg ikke skrur den av så varsles min samboer. Det er så enkelt, klarer du å bruke en mobil så klarer du å bruke DiabetesGuard. Det eneste jeg må passe på er å sove i min egen seng for det er GPS sporing på den :) Jeg safer aldri med blodsukkeret lenger og har ingen problemer med å legge meg med 4 (om jeg ikke har vært super aktiv). Nå har jeg sensor og DiabetesGuard det hjelper mye, både for meg, mitt langtidsblodsukker og ikke minst de rundt meg. 

Nå får sønnen min lov til å være alene hjemme, noe han synes er på tide, han er tross alt 18 år, og det har han vært i hele 7 dager. Det eneste jeg forlanger er at han setter på alarmen til DiabetesGuard, en klokka 12.00 og en klokka 13.00 (noe hans synes er aaaalllt for tidlig) Da måler han blodsukkeret, gjør endringer om han må det og legger seg igjen. Han gjør heller det enn å ha gnålet fra meg....(hans ord)..

I tillegg har DiabetesGuard en tjeneste som jeg nå ikke klarer meg uten. Aktivitets Funksjonen.

Jeg er litt for glad i å være alene noen ganger. Noe som gjør at samboer og jeg har hatt våre fighter. Han liker ikke at jeg stikker til "skogs" uten mål og mening. Mine turer er lite planlagte og lysten kommer når jeg minst aner det. Det kan være på ski, på beina, på sykkel eller en tur til IKEA (ikke veldig sannsynlig, men veldig slitsomt). Da bruker jeg aktivitets funksjonen: Jeg stiller inn hvor lenge jeg skal være borte, setter på bevegelses funksjonen og GPS. Om jeg ikke beveger meg får jeg en melding hvor jeg kan velge å trykke "fortsette turen", eller som jeg kaller alarmen...."pausen er over kom deg videre". Dersom jeg ikke skrur av alarmen innen 3 minutter vil samboer få beskjed om hvor jeg er og at jeg ikke lenger er i bevegelse. GENIALT og alle er fornøyde... 

...og om samboer ikke er hjemme legger jeg bare til flere kontaktpersoner. 

For meg har dette blitt noe jeg gjør automatisk, noe jeg ikke tenker over lenger. Det er like naturlig å stille alarmene på DiabetesGuard som å ta med seg pumpe og sensor. 

Jeg har sett mer enn en historie om de som kutter ut trening eller ting de elsker fordi de er redde. De fleste jeg hører om er redde for føling, følingsymptomer er høy puls, svette, urolig og ukonsentrert (med mer), det er derfor mange som har opplevd å ikke merke følingen før det er for sent.

Jeg skal nå sjekke alle nyhetene til DiabetesGuard, og bruke tjenesten mer aktivt, så kommer jeg tilbake med erfaringer straks...

Så tips....sjekk ut Appen  -  http://apple.co/1k6DnWE   ......Dia er ikke for pingler !!

 

Alone Young Woman in Red Hooded Shirt Sitting at the Edge of Wooden Ocean Jetty Looking at Water - Hopelessness, Solitude, Alienation Concept

#helse #trygghet #alarm #diabetes #diabetesguard #diaerikkeforpingler #familie #sykdom #sikkerhet 

 

 

Tar av meg juggelet, dette er alvor, blodig alvor!

En av de aller verste konsekvensene ved å ha diabetes er ikke det at jeg må leve med en ekstra dings som leverer det livsviktige insulinet til meg, og henger fast i magen min med en nål. Det er ikke det at jeg må passe blodsukkeret mitt og det er heller ikke det at jeg må innom sykehuset med jevne mellomrom. Heller ikke det at jeg har gått gjennom en hjerteoperasjon, flere øyeoperasjoner og har en magesekk som virker når den gidder er det som er verst. Det er alvorlige konsekvenser som har gjort mye med livskvaliteten min, men jeg lever greit med det nå. Det aller, aller verste er når sår ikke vil gro? Det er mitt største mareritt, og en komplikasjon som har gitt meg mange søvnløse netter.

(Nb! Hopp over resten av innlegget om du blir dårlig av blod..)

Da min sønn ble født med hastekeisersnitt var jeg syk av svangerskapsforgiftning, men overlykkelig. Det som var helt jævlig var at etter en uke hjemme fikk jeg en blodansamling og infeksjon i magen, prydsømmen på magen sprakk og blodet rant... Et fascinerende syn... Det rant nedover den grusomme rosa skinnsofaen vår, som var en levning etter min mann sin eks, og den ble ikke særlig mye penere av griseriet mitt. Heldigvis slapp jeg å dele sofa med eksen noe særlig lenge etter det, den ble kjørt på dynga og jeg fikk ny sofa!

Jeg ble kjørt på sykehuset, ble rensa opp i, fikk innlagt dren og så skulle dette gro så fint så?. Lang historie kort; Det tok 6 måneder før jeg ikke lenger hadde hull i magen. Infeksjoner og sårbytte, bleier og baby. Jeg hadde mareritt hver eneste natt. Enten døde jeg, eller så gikk jeg rundt i gatene med et diger hull som alle kunne se gjennom.. Jeg ser forresten ut som om noen har snurpa sammen magen min med hesjestreng.

Etter en fantastisk tur til York i England, sammen med 150 andre Harleykjørere, skulle jeg bare kjøre tilbake til båten fra Newcastle til Bergen. Helt ny sykkel, ikke vant til å kjøre kolonne og ulykken var et faktum. Jeg kom for nærme han foran meg. Klarte så vidt å svinge utenom, men hekta foten min i eksosanlegget hans. Jeg kjenner ennå dunkene av hodet mot asfalten, mens trafikken i motgående kjørefelt suste forbi.. millimeterne var på min side..

Innom sykehuset i York. De fant to enkle brudd i ankelen, gipset meg sammen og sendte meg i taxi til båten. Med meg på turen fikk jeg ett glass med noen sinnsyke piller. Jeg svevde rundt i pillerus og blodsukkeret levde sitt eget liv på båtturen hjem. Gode mc-venner kjørte meg rundt i rullestol, passa på at jeg hadde mat og passa på meg om natten. Vel installert på isolat (sykehus i utlandet er visst farlig) på Haukeland sykehus ble det konstatert et komplisert brudd, flaten man står på var pulverisert og jeg måtte opereres. To bolter på utsiden, en plate og 6 bolter på innsiden var resultatet. Jeg fikk krykker, smertestillende og en intens sykehusinfeksjon med meg hjem?

Infeksjonen fulgte med de to skruene på utsiden av ankelen inn til beinet og såret grodde ikke. Etter 8 penicillinkurer, utallige typer sårrens, plater med sølv som ble lagt inn i såret og ulike remedier som ble smurt på, var magen min ødelagt, sofaen utslitt og nervene mine var på høykant. Og såret? Like åpent. Jeg fikk ikke gå på foten, jeg hadde ikke tatt ett eneste skritt på 6 måneder! Jeg kunne se forskjellen på venstre og høyre fot. Da fjernet de endelig to av skruene, nok en hestekur med penicillin og så ble det lysning i skauen av mismot. Såret grodde.

Jeg hadde sett flere sesonger med Nip/Tuck (skikkelig selvpining) og var ikke lenger en str 38! Men, kroppen min er så fint pynta på kryss og tvers, at jeg innbiller meg at ingen legger merke til valkene på stranden? de er opptatt av å glo på arrene mine!

Dia er ikke for pingler - og nok en gang har MONA Vabø satt ord på noe jeg sliter med selv. 

Da jeg leste teksten til Mona ble jeg fryktelig oppmerksom på mitt ansikt og min kropp. Jeg gikk på badet og tok av meg alle klærne...speilet ga klar tale. Arrene i ansiktet og på kroppen spriker og lyser mot meg. Mange av de har blitt stygge pga. infeksjoner og jeg har problemer med å se på de. Det føltes på en merkelig måte litt godt å vite at jeg ikke var alene om angsten for sår som ikke vil gro, og verken som aldri stopper. Jeg tok frem en badehette med paljetter, som jeg har fått av en svært oppfinnsom venninne, og tenkte; "Sånn nå kan det hende at de på stranden får noe annet å se på enn alle arrene" Det gjelder å flytte fokus!

Mona er tøff som deler og jeg håper hun vet hvor mye hennes historier og ord kan trøste, veilede og gi råd. TAKK Mona! 

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård


#helse #diabetes #diaerikkeforpingler #kronisksyk #sykdom #blogg #angst
 

Lavkarbokost - La meg få slippe!

Jeg blir så frustrert, det tyter frem lavkarbotips på mange diabetes sider på Facebook. Sider med tyngde, og mange lesere. Eneste gangen det er greit at man spiser karbohydrater i følge disse sidene, er om man er idrettsutøver. MEN er det bare idrettsutøvere som trenger karbohydrater? Skal man høre på selverklærte "kostholdseksperter" som tross alt har prøvd LCHF i et helt år. Hvorfor er det bare idrettsutøvere som trenger karbohydrater for å yte?

Hva om man har et barn med diabetes type 1, og man søker informasjon på Google, også kommer disse tipsene opp? Det ene stedet etter det andre. Selv om det ikke er anbefalt av forskere, leger eller sykepleiere (bortsett fra de som tjener bøtter med penger på disse rådene da, privatpraktiserende) Det er fort gjort å falle for fristelsen å prøve, blodsukkeret blir jo såååå mye letter å håndtere, sier de som roper høyest. Vet man hva man gjør, om man setter et barn på lavkarbokost. Vet man hva man gjør om man setter et barn på diet? Selv mener jeg at diet og barn hører ikke sammen. 

Samme gjelder for voksne, voksne som IKKE trenger å gå på diett. Denne dietten gjør at du lar kroppen din gå i ketose, ketose gjør at kroppen din utskiller ketoner. Ketoner er farlig for en med diabetes type 1 og kan igjen føre til syreforgiftning. For å si det mildt er det livsfarlig, kan føre til koma og skader på hjernen. Eller død...Er det virkelig verdt det? 

Blodsukkeret blir mye lettere om du holder deg unna karbohydrater. Gjør det det? Om man spiser lite karbohydrater må man sette insulin til proteiner og fett, på en helt annen måte enn når man spiser karbohydrater, så hva er vitsen. Man trenger karbohydrater til så mye, og et barn i vekst, og lære er helt avhengig av det. Det at man stinker aceton, føler seg slapp, og litt eller veldig trøtt....det skal man bare venne seg til. Det tar i følge LCHF sekten bare litt tid. At ketoner som er et sykdomstegn, viser høyest mulig utslag på tester er bare HELT supert, i følge de. For det er sultketoner, for det høres jo super sunt ut ikke sant? Er kroppen så smart at den klarer å skille på ketoner, om man får en infeksjon, og kroppen ikke klarer å ta til seg insulin, ...tror du da at kroppen skiller...at den sier.."næææ dette er sultketoner" så du trenger ikke å få syreforgiftning....ta det helt med ro. 

Tror du at det er bare de som har høyt blodsukker som kan få syreforgiftning. Dessverre så er det sånn at insulinbrist i kroppen er NOK. Jeg fikk nyrebekkenbetennelse crp på over 350 og hadde da blodsukker på 8. Infeksjonen gjorde at kroppen ikke tok til seg insulinet..og svipp inn på akutten med syreforgiftning.....blodsukkeret steg i rakettfart og i følge legene hadde jeg flaks som ikke gikk i koma. FOR LITE karbohydrater var årsaken til at kroppen ble så fort syk. Jeg spiste den gang ekstremt lite karbohydrater ikke fordi jeg gikk på diett, men fordi jeg er ekstremt lat og hadde slettes ikke tid til å vente på potet, pasta eller ris...jeg fikk rett og slett kjeft. Min historie er dessverre ikke unik, og jeg har en til men den skal jeg ta en annen dag.

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å skrive om dette, da jeg vet det er et tema som skaper debatt, og jeg har hatt nok debatter i det siste. MEN nå er det nok. Når seriøse sider tyter ut den ene lavkarbofanatikeren etter den andre så må jeg si i fra. Vi skal ikke tilbake til "kål, flesk og en klunk med sprit" dietten, som diabetikere fikk for "ørtenhundreogblomkål" siden. Vi skal spise karbohydrater fordi karbohydrater hjelper til med fordøyelse, det er hjerneføde og kjempe viktig for barn i vekst. Dessuten har vi høy risiko for hjerte og karsykdommer, og hvor lurt er det da og proppe i seg fett? 

Vi skal høre på de som har studert, leger, sykepleiere, ernæringsfysiologer og ikke minst forskere. Vi skal lære oss karbohydrat-telling, og vi skal spise sunt, riktig og ha et variert kosthold. Vi skal lære oss å ta riktig mengde insulin i forhold til hva vi spiser. Ikke lett, men ikke umulig heller. Hvorfor de som kan dette ikke oftere går til motangrep når påstander florerer på nettet, og i aviser forstår jeg. Lavkarbofanatikere kan selge sand i Sahara, og det er svært tidkrevende å si de i mot, tid de ikke har. De regner vel med at vi forstår at dette er litt drøyt, når de sammenligner bananer og gift. 

Det at det finnes en og annen voksen der ute som har sett lyset med lavkarbo, eller en eller annen diett er fantastisk. De kan spise hva de vil for meg. At de ikke får til karbotelling og insulin er synd. Jeg synes også at det er fint at noen narkomane har funnet veien ut av rushelvete gjennom gud, jeg tror slettes ikke at det virker på alle narkomane..da hadde det vært enkelt. Kirken har mange plasser, det er jo ikke akkurat fult der.

Det er faktisk slik at 1-4 med diabetes sliter med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Så la oss slippe å bli dyttet tilbake til kål dietten og smør i kaffen varianten. Setter man barn på diett er man ute og sykler....selv mener jeg at vi over 40 med normal eller normal + vekt ikke trenger det heller...

Diabetes type 1 og lavkarbo hører ikke sammen - varsomhet med raske karbohydrater er helt greit men ekstrem LCHF er rett og slett farlig!

SUNN MAT, MYE GRØNNSAKER, LANGE KARBOHYDRATER; variert kosthold.....også lærer man seg å skeie ut en gang i mellom. Definisjon på diett er jo: Noe mange begynner med neste mandag, rett etter nyttår eller snart. Noe man aldri klarer å gjennomføre, gir liten og kortvarig suksess. HUSK at diabetes type 1 har du livet ut, du må finne en vei som du kan klare å leve med, jeg kjenner per i dag ingen som har klart og leve på diett. Så hvorfor skal vi eller våre barn gjøre det, når det er helt unødvendig, ikke anbefalt og langt i fra sunt. 

Dia er ikke for pingler - uansett hva man spiser eller ikke spiser, det er vanskelig uansett. Ta insulin i forhold til hva du spiser så har du kommet j.....langt. Jeg skal nå sette en dose insulin, jeg har ikke spist en eneste karbohydrat, men jeg er litt små irritert og da stiger blodsukkeret atskillig mer enn når jeg spiser en potet, litt pasta eller ris. For om diabetes type 1 hadde dreid seg kun om mat, eller sukker, så hadde det vært sykt enkelt----ihvertfall enklere!!

Bildet er fra kunstner Julie Narum på Raufoss Gård



#helse #lavkarbo #lchf #diabetes #diaerikkeforpingler #karbohydrater #kosthold #diett 

Om du har lyst til å følge meg, kan du søke meg opp på Facebook Kathrine Egeberg Nakken...trykke på følger knappen...alle innlegg blir postet der offentlig <3

TAKK FOR AT DU LESER

 

 

 

Diabetesutstyr er ikke luksusartikler, uansett.....

En av hovedmålene med bloggen er å kjempe for retten til hjelpemidler for alle. Insulin som vi ha får vi på blå resept, måleapparat får vi som regel gratis. Vi får det helt nødvendige. Det er når det kommer til pumpe, sensor og hjelpemidler som gjør hverdagen lettere, det oppstår problemer, ikke for alle men for noen. 

Det å håndtere diabetes type 1, er ingen dans på roser det er en vanskelig jobb, og den må gjøres helt uten ferie og pauser. Pasienten står for 99% av behandlingen selv. I Norge betaler vi så mye skatt, og vi liker å tro at vi er verdens beste land å bo i. Om det hadde vært legens ansvar er jeg helt sikker på at pipa hadde fått en annen lyd. Ingen lege ville ha operert inn en dårlig versjon av en pumpe eller sensor. Da hadde ansvaret vært hans. Nå kan man bare "skylde" på pasienten, om de ikke får det til med de midlene man får utdelt. 

Jeg blir frustrert over at de som bestemmer ikke ser verdien i å gi diabetespasienter utstyr, som jeg anser som helt nødvendig for å kunne håndtere sin diabetes best mulig. Det å lukke øynene å tro de sparer penger er i mine øyne, like lurt som "å pisse i buksa for å bli varm", en veldig kald vinterdag. 

Likevel er jeg sjeleglad jeg slipper å kjempe kampen de må i andre land. I dag våknet jeg til denne historien...fra Crys Allen i USA

Recently, you may have seen the public outcry over the cost of Epi-Pens. While I sympathize with you, I want to share with you a couple of pictures. These two pictures represent the cost of the life saving devices and medications that I have to use/take daily. It will never end, because my disease currently doesn't have a cure. I have Type 1 Diabetes, which is an autoimmune disease. In short, my body attacked my pancreas, rendering it unable to produce insulin. EVERYONE needs insulin to live. Only difference between you and I is your body produces it's own. I have to inject mine. Every time I eat, and every time my blood sugar is at an unsafe level. Please do not confuse this with the more commonly known Type 2. Type 2 is where your body becomes RESISTANT to insulin, which is why Type 2 in most cases can be managed by diet and exercise. No amount of diet or exercise will make my pancreas work again. Now that we have that established, back to the two pictures.

The first one is the ESSENTIAL supplies and medications that a Type 1 needs to survive and live a healthy life.



 

The second, are considered "luxury" items. (I'll never understand why they are considered that by many insurance companies, but that's another story for another day).



 

Those prices are the retail prices of the specific items for a ONE MONTH SUPPLY. Just one month! As most of you know, not everyone has health insurance, and even more don't have sufficient coverage, and while they may not pay FULL retail price, they still pay very large deductibles and co-payments. This is ridiculous! This is NOT OK! Did you know that the very same insulin in Canada costs about $25 a box? The very same insulin! It's almost $800 here in America! How is this fair?! There are mothers out there PLEADING with others to help them afford their 7-8 month old baby's LIFE SAVING MEDICATIONS AND SUPPLIES. How is this ok?! We need to see a change. You shouldn't have to pay $3,000 A MONTH just to keep yourself or your child alive!!

Please, I never post things to share. I dont ask for much but this, THIS IS SO IMPORTANT. PLEASE share this post. We need to make a change, and we need it NOW.

Our lives are NOT for profit! 

(bildet og historie er skrevet med tillatelse fra Crys Allen!

Dia er ikke for pingler - Jeg skal fortsette min lille kamp, for om vi kommer videre, så kanskje en dag så er det noen som ser besparelsen i å gi alle nødvendig utstyr. Sammen er vi sterkere uansett hvor langt vi har kommet i kampen. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at Crys Allen, snart kan begynne på kampen vi har i Norge, og ikke må kjempe om å ha råd til insulin!! For diabetesutstyr er ikke luksusartikler, og om det er noen som tror det er det bare å ta kontakt så kan du få både diabetesen min, og all den luksusen den bringer.

#helse #sykdom #USA #kostnader #diaerikkeforpingler #diabetes #kamp #hverdag #blogg

Om du vil følge min blogg så er det bare å søke meg opp på Facebook: Kathrine Egeberg Nakken - klikke på følger knappen - alle mine innlegg blir lagt ut der offentlig. 

STAY STRONG <3

 

 

#mylifeisnotforprofit
#makeinsulinaffordableforallamericans

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
Kathrine

Kathrine

46, Enebakk

147cm lav med diabetes type 1. Liten og søt for bestandig! Noen fordeler skal man ha. Jeg har hatt diabetes type 1 siden 1996, og har en sønn som har hatt diagnosen siden 2010. I denne bloggen håper jeg at jeg kan gi litt glede og humor rundt det å ha diabetes, og samtidig komme med tips, erfaringer og tanker.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits